Tolv timer gikk overraskende fort. Det var bedre å ta fly med Harry enn med... pappa. Men da klarte jeg hvertfall å sove. For meg var jo dette en spontantur. Og jeg hadde ikke forventet å dra utenfor England, men der tok jeg jammen meg feil. Neida! Vi skulle til sør amerika. Ikke at jeg kunne klage. Jeg hadde drømt om å komme hit siden jeg var seks år.

Da vi annkom flyplassen i Rio De Janeiro slo varmen oss. Jeg var nødt til å ta av meg cardigannen min, straks vi kom ut av flyet. Jeg sov var vant til høstvær i London. Ide vi kom ut fra flyet tvinnet Harry hånden sin inn i min. Jeg skikket på han, og smilte "Hvor skal vi bo?" spurte jeg. "På et hotel" svarte han. Jeg himlet med øynene. Takk for svaret!

"Bare vent til vi kommer inn i sentrum. Det er helt nydelig der" sa Harry til meg, mens vi kjørte gjennom ingenmannsland på vei til hvor vi skulle bo. "Har du vært her før?" spurte jeg litt forvirret. Han ristet på hode og drog opp ipaden sin "Men jeg har googlet det" sa han. Jeg trakk på smiltebåndet og skikket ned på skjermen. En liten bildevisning kom opp "Er det der vi skal bo?" spurte jeg og pekte på et bilde. Personen som hadde tatt bilde, sto utpå en balkong meg utsikt over et stort, turkist hav. Man kunne også få et live glimt av havet, og sandstranden nedenfor. Jeg var en av de personene som forelsket meg i alle plasser med sjøoversikt. Så da var det jo gøy å i Canterburry, der ser man ikke så mye hav, for å si det sånn.

Bare kjøreturen var noe for segselv. Vi fikk et glimt av den lokale befolkningen. Ifølge hva jeg hadde lært av de tjue minuttene jeg hadde vært her, var at enden var det ingen mennesker der, eller så var det en overflod av dem. Langs veien kunne man se gamle menn, sitte under et tre og spille sjakk men en sigarett i munnen, eller et par kvinner som sto å lo mens de hengte opp klær. Det var virkelig idyllisk "Dette kommer til å bli de beste dagene i hele mitt liv" sa jeg glad mot Harry. Han smilte tilbake.

Jeg steg ut av drosjen. Blikket mitt gled oppover det svære hotellet. Etasjene økte for hver gang jeg prøvde å telle. Det var ikke mulig. Jeg kunne kjenne to sterke armer snike seg rundt midjen min, og Harry vilte hode på den venstre skulderen min "Liker du det?" spurte han. Jeg fniste og snudde hodet mot han "Det er som om du har gått rundt i hjernen min og plukket ut alle drømmene mine" lo jeg."Vel, du har hvertfall løpt rundt i hodet mitt en stundt nå" sa han. Jeg tok tak i kofferten min "Vi går å sjekker inn vi" lo jeg, og drog han med meg inn.

You want more?

 Det ringte og ringte, men ingen tok den. Jeg lengte så etter å høre stemmen til Louis, at hjertet mitt verket. Da jeg hadde ventet en stund og Louis enda ikke hadde svart, la jeg må. Jeg fikk vel prøve å ringe i morgen heller.

Louis P.O.V

Jeg satt foran TVen og ventet på at det skulle komme noe nytt om Eleanor. Det siste jeg hadde hørt var at politiet ikke hadde noe å gå etter. De var helt ubrukelige etter min mening. De siste dagene hadde jeg ikke gjort en eneste tinge. Jeg hadde bare vært i stuen og lugget på sofaen. TVen hadde stått på nesten hele tiden, utenom når jeg var inne på kjøkkenet for å spise. (tror ikke jeg har sagt det, men Louis er tilbake i London igjen) Bilen til Eleanor sto fortsatt i Doncaster. Siden vi skulle jo kjøre den tilbake til London i sammen, etter at touren var ferdige. Men nå hadde alt blitt helt harpa. Etter at Eleanor hadde forsvunnet. Kanskje jeg skulle kjøre bilen til Eleanor ned til London. Eller var det opp til London. Jeg var egentlig ikke sikker, hadde alltid vært dårlig i geografi. Men uansett. Til Doncaster skulle jeg hvertfall. Da kom jeg meg hvertfall ut av huset. Plutselig begynte mobilen min å ringe. Jeg hoppet opp av sofaen og skikket rundt etter den. Hvor hadde jeg lagt den da? Jeg klasket meg selv på pannen, da jeg kom på at den faktisk lå i baklommen på buksen jeg hadde på meg. Så smart går det an å bli liksom. Jeg rev mobilen ut av lommen og skulle akkurat til å svare, da den sluttet å ringe. Jeg skikket på nummeret. Hvem var dette? Jeg hadde aldri sitt nummeret før hvertfall. Hvis det var viktig ringte vel personen igjen. Jeg ventet en stund, men personen ringte ikke igjen. Da var det bare å komme seg avgårde til Doncaster da. Men det fikk bli neste dag, for nå nærmet klokken seg 11 om kvelden.

Neste dag våknet jeg av at vekkerklokken på nattbordet ringte. Jeg spratt opp og sprang inn på badet. Etter en kjapp dusj, tok jeg på meg en rød, hvit stripete t - skjorte og en mørk dongeri bukse. I dag skulle jeg hjem til Doncaster igjen. Ikke at jeg gledet meg egentlig. Jeg ble faktisk litt lei av meg av tanken, siden det var den siste plassen jeg hadde sitt Eleanor. Da jeg var ferdige på badet, gikk jeg ned i stuen. "Harry, jeg stikker til Doncaster" sa jeg og tok mobilen min og lommeboken. Harry satt i stuen og så på TVen. "Skal du bare stikke sånn, helt uten videre?" spurte han og skikket opp på meg. Jeg nikket kort. "Ja, men jeg kommer snart tilbake da. Jeg skal bare kjøre bilen til Eleanor tilbake til London" sa jeg og fant fram mobilen til Eleanor. Det hadde blitt en vane nå. Å ta med mobilen til Eleanor, hvor enn jeg gikk. Harry skikket forståelses fult på meg. "Det går bra Lou, hun kommer tilbake" sa Harry og klappet meg på skulderen. Jeg smilte svakt. "Jeg vet. Jeg savner henne bare så mye" sa jeg og sukket. Harry smilte svakt og klappet meg på ryggen. "Kom deg av gårde til Doncaster da" sa han og lo. Jeg lo lavt og sprang ut døren.

Spør om det kommer noen del i morgen og på fredag. Siden jeg skal forhåndskrive noen deler til maratonet på søndag.

Mer?

"Skal vi kjøre da, for du vil vel ikke være her lenger?" spurte Elisabeth og puttet nøkkelen inn i tenningen. Jeg nikket kort, men hoppet høyt da noe hardt traff fronten på bilen. "Hva var det?" spurte jeg og blunket med et par ganger med øynene, før jeg fokuserte på tingen foran på bilen.

Plutselig begynte Elisabeth å le, da jeg enda holdt på å fokusere øynene på tingen foran. "Det er bare en gren" lo Elisabeth og pekte på den. Da så jeg det. Det var en stor gren som sikkert hadde brelt av treet over oss. "haha" lo jeg med en falsk latter. Jeg hadde faktisk vært redd for at det var Thomas eller Martha som hadde kommet. Elisabeth skikket en sista gang på meg, før hun begynte å kjøre nedover grusveien. Vi hoppet framover, for det var mange store og små hull rundt om kring. Regnet hadde sikkert vasket vekk grusen. Da vi kjørte nedover veien, fløy tankene mine tilbake til den dagen for to uker siden. Når Thomas hadde kidnappet meg på flyplassen. Louis trodde sikkert at jeg var døde nå, siden jeg ikke hadde kommet tilbake enda.

"Skal vi sjekke inn på et hotel? Det begynner å bli ganske sent" spurte Elisabeth da vi hadde kjørt i en time ca. Jeg nikket kort. For å si det sånn, så stolte jeg ikke fult på henne. Hvertfall ikke enda. Jeg kom sikkert til å ha en del problemer med å stole på folk i framtiden. Utenom Louis, guttene og familien min. Elisabeth kjørte et stykke til, før hun svingte av til høyre. Hun stoppet foran et lite koselig hotel. "Er dette  greit?" spurte Elisabeth og stoppet bilen. "Jada, men jeg har ikke penger altså" sa jeg flau. Jeg skikket ned i fanget mitt. "Det går bra, du har jo ikke vært hjemme hos deg selv på to uker. Så jeg kan betale" oppmuntret Elisabeth. Jeg skikket opp fra fanget mitt og smilte til henne. "Okei, men kan du gå inn å bestille et rom først. I mens jeg ringer kjæresten min. Men kan jeg låne mobilen din?" spurte jeg og skikket spent på Elisabeth. Kanskje jeg endelige kunne få høre stemmen til Louis igjen. Elisabeth nikket til svar og rakte meg mobilen sin. Etter at Elisabeth hadde gått ut av bilen, skrev jeg fort inn nummeret til Louis.  Det ringte og ringte, men ingen tok den. Jeg lengte så etter å høre stemmen til Louis, at hjertet mitt verket. Da jeg hadde ventet en stund og Louis enda ikke hadde svart, la jeg må. Jeg fikk vel prøve å ringe i morgen heller.

Del delen der ble dårlige, men har så vondt i hodet nå. Så den får bare være slik! ;))

Mer?

Ingrid ;))

Huset. Jeg hadde faktisk gått helt tilbake til huset igjen. Kan man ha mer uflaks eller. Jeg rygget et par skritt tilbake og stirret mot huset. Gardinene var trukket for, og det så helt tomt ut. Martha og Thomas var sikkert ute og letet etter meg. Jeg rygget enda et par skritt tilbake. Plutselig traff ryggen min noe, og det var ikke et tre. Jeg kvalte et skrik og snudde meg sakte rundt. Der sto det en jente. Trolig på min alder. Var dette den virkelige Elisabeth? Jenta smilte til meg og mimet at jeg skulle være stille. Jeg nikket svak. Jenta tok tak i hånden min og ledet meg bortover stien. Vi kom fram til en liten parkeringsplass, hvis vi da kunne kalle den det. Det sto en liten bil der. Jenta ledet meg bort til den og hintet til at jeg skulle sette meg inn. Jeg stoppet opp. Jenta smilte til meg og gikk bort på andre siden av bilen, før hun satte seg inn. Jeg skikket meg fort over skulderen. Hva skulle jeg gjøre nå? Enten måtte jeg fortsette og springe rundt inne i skogen, eller så kunne jeg sette meg inn i bilen og finne ut hva Elisabeth gjorde her. Jeg valgte den letteste måten. For tenk hvis jeg gikk rundt inni skogen, også kom Thomas og Martha å fant meg igjen. Aldri om det skulle skje.

Da jeg satte meg inn i bilen, vende jeg ryggen mot vinduet og skikket mot Elisabeth. Eller jeg trudde hvertfall at det var henne. Elisabeth skikket på meg, før hun begynte å snakke. "Jeg er Elisabeth, som du kanskje allerede har gjettet" sa hun og rakte ut hånden. Jeg tok og ristet den. "Eleanor" sa jeg kort. Jeg fortsatte å se på Elisabeth. Det var tusen tanker oppe i hodet mitt, og alle ville jeg har svar på. Så nåklarte jeg ikke mer. Jeg måtte bare ha svar på en del spørsmål. "Hvorfor kom du tilbake?" spurte jeg og klødde meg bak i nakken. Jeg skikket bort på Elisabeth og vente på at hun skulle svare. Elisabeth sukket svakt. "Jeg var egentlig hjemme i det nye huset mitt, da jeg hørte om deg på tven. Du har vært overalt på tven i disse to ukene" sa hun og stoppet opp. Elisabeth skikket rundt seg, før hun fortsatte. "For å forklare det enklest kan jeg begynne fra begynnelsen. Pappa har alltid slått meg gjennom livet og mamma gjorde aldri noe med det. Jeg fikk nok for et år siden, så jeg klarte å rømme. Jeg viste da jeg rømte at mamma ville ta det tungt, for hun var virkelig glad i meg. Men ikke nok" sa Elisabeth og hålt pusten inne en stund. Hun slapp luften ut igjen, før hun fortsatte igjen. "Så da jeg som sagt hørte om deg på tveen, brydde jeg meg ikke så mye om det. Men da jeg i går hørte at du enda ikke hadde kommet hjem enda. La jeg sammen to og to. For det kunne faktisk være at det var foreldrene mine som hadde gjort dette. Så her er jeg, for å hjelpe deg, å komme deg vekk her fra" avsluttet Elisabeth og smilte. Jeg smilte tilbake og tenkte over det. Nå kunne jeg faktisk komme meg helt hjemm til Louis igjen.

"Skal vi kjøre da, for du vil vel ikke være her lenger?" spurte Elisabeth og puttet nøkkelen inn i tenningen. Jeg nikket kort, men hoppet høyt da noe hardt traff fronten på bilen. "Hva var det?" spurte jeg og blunket med et par ganger med øynene, før jeg fokuserte på tingen foran på bilen.

Mer?

Ja, da blir det maraton til helgen. Men tror jeg bytter om fra lørdag til søndsg. Så da blir det på søndagen, fra kl. 3 ca - til ca. kl. 9.

Må bare få sagt det nå, for jeg skal forhåndskrive delene til maratonet. Så det kommer ikke alltid to deler slik som det kom i dag. Det kommer også ingen deler på 17. mai og 18. mai. Altså torsdag og fredag. ;) Men håper dere kommenterer masse på lørdag og disse dagene!  Gled dere! :D

"Det er alltid så mye som skjer med deg." sukket Harry. Jeg trakk på skuldrene "Sier superstjernen" mumlet jeg. "Jeg snakket forresten med Paul" sa Harry. Jeg skakket på hode "Angående brits?" Han nikket "Du kunne ikke være med" sa han "Og du aner ikke hvor lenge jeg maste" la han til. "Det går fint! Det er jo ikke akkurat min musikkvideo" sa jeg. Selvfølgelig var jeg skuffet. Hallo! Men uansett, det skulle jo være One Direction sin kveld. Ikke min. "Men jeg vil ha deg der! De folkene er så teite" sa han irritert. Jeg lente meg mot han og la armene rundt nakken hans og plasserte ansiktet mitt noen centimeter fra hans "Men jeg forventer en takk i den lille talen din" sa jeg. Han fniste "Vi får se" sa han og kysset meg mykt på leppene. 

"God morgen solstråle!" Jeg myste med øynene og skikket opp på en smilende Harry som bokstaveligtalt sto på knærne, bøyd over meg. "Så tidlig du var oppe" lo jeg. Han smilte lurt "Kanskje fordi vi har et fly å rekke" sa han. Jeg sperret opp øynene "høhh?" Han fniste og satte seg ned. "Hvor skal vi?" spurte jeg. "Du får vente til vi kommer til flyplassen" sa han og kysset meg kjapt på kinnet før han forsvant inn på badet. "Er det langt?" spurte jeg. "Husk sommerklær, og noe å bade i" svarte han. Jeg rynket pannen "Men jeg har jo ingen koff..." jeg ble avbrutt av Harry som kom ut med tre stor kofferter "Det går fint, jeg har nok. Og jeg har snakket med faren din" la han til. Noen ganger irriterte det meg noe utrolig å være nysgjerrig. Som regel likte jeg det, det ga meg en slags spenning, men nå var det bare irriterende. 

Jeg hadde nå pakket alle av tingene jeg hadde hos Harry, som var ca halve garderoben min, så det gikk bra. Bare at jeg ikke hadde noen sko her, så det var litt.. dumt. Men kjente jeg Harry rett så hadde han sikkert tenkt på det, og. Vi sto i en evig lang kø på Heathrow, mens jeg ventet spent på hvor vi skulle. "Kan du ikke bare si det nå?" spurte jeg. Han ristet på hode "Nope! Du får vente litt til." sa han strakt. Jeg sukket "Du vet, noen ganger kan du være utrolig irriterende" sa jeg. "Du vet, du er veldig søt når du er stresset" sa han. Jeg ristet svakt på hode "Det nytter ikke! Kan du ikke bare si det?" Han trakk inn leppene og så en annen vei.

"Neste!" Jeg skikket fort bort på Harry. Han smilte mot meg og drog med kofferten sin bort til skranken og rakte billettene til damen. "Rio!" gliste damen "Perfekt for bryllupsreiser?" sa hun drømmende. Jeg åpnet munnen for å avkrefte hva hun sa, men Harry kom meg i forkjøpet "Ja! Det tenkte jeg også" sa han fornøyd og la en arm rundt meg. Jeg skikket på henne. Hun nikket og ga Harry bilettene, tilbake.

"Skal vi virkelig til Brazil?" spurte jeg da vi hadde kommet oss til daten, og var ferdige med å le av den lille bryllupsreise-greia. "Husker du den første daten vår?" spurte Harry. Jeg tenkte meg om. Ja! Det var på den lille resturanten, under innspillingen. "Hvordan det?" "-Vi snakket om drømmeferie" sa han prøvende. Et lys gikk opp for meg "Og jeg sa Rio" mumlet jeg. Han smilte og nikket "Jeg kan ikke tro at du faktisk husket det!" utbrøt jeg. "Du høres overrasket ut!" lo Harry. Jeg trakk på skuldrene "Du er bare så fantastisk, at det er litt vanskelig å tro" sa jeg. Han kysset meg ømt på leppene "Hvis du synes jeg er faktastisk nå. Vet til vi kommer frem." 

Det er over 100 stemmer på neste historie. Men Zayn vant, men over dobbelt av stemmene. Men for dere som ville ha Niall, så har jeg en liten overraskelse til dere!

 Og med min lykke. Kom Louis og Bell leende inn ytterdøra, akkurat når jeg gikk forbi. Dem begge stoppet opp når dem så meg. Og nå kan du vel gjette hvor klein stemningen var. 

___________________________________

Vi var stille i et par sekunder, før plutselig Bell gikk forbi meg og dultet meg i armen. Hun løp opp trappen før jeg rakk og reagere. Sånn, nå var hun borte. "Så, du . . . Dukket ikke opp?" sa Louis lavt og stakk hendene ned i lomma. Jeg ristet på hodet og mumlet: "Nei, men det gjorde tydeligvis du." Jeg skulte bort på ham før jeg gikk videre inn på kjøkkenet. For det var jo derfor jeg gikk ned hit. Jeg hellte i meg vannet som en rakket og skulle til å løpe opp trappa av raseri, da Louis, som tydeligvis fortsatt sto i gangen, dro meg til side. "Hva?!" hveste jeg. "Unnskyld." Han så ned og prøvde å unngå blikket mitt. Jeg himlet me øynene. "Det er bare . . ." han visste ikke helt hvordan han skulle avslutte setninger, men det trengte han ikke heller. For jeg ville ikke høre på det han hadde å si. Jeg passerte han som et lyn og løp opp trappen. Noe jeg ikke burde ha gjort. For i gangen sto Bell. 

Hun hadde ikke lagt merke til meg enda. Men jeg så hva hun gjorde. Hun flyttet over til Louis. Eller noen andre. Ikke vet jeg. Men ut av rommet mitt. Det skulle hun i alle fall. Hun var helt rød i fjeset, og jeg kunne se noen vanndråper renne nedover kinnet hennes. Hun slang ut dynen, madrassen, ja alt hun eide ut av rommet mitt. Hun var visst virkelig sur. Noe som var gjengjeldt. Hun tok dynen i armene sine og skulle akkurat til å gå over til Louis sitt rom, da hun så meg. Hun brå stoppet, før hun ristet på hodet. "Jeg sover hos Louis i natt. HA-DE!" Og der var hun borte. Hun hadde slengt døra til Louis igjen med et smell. 

For en fin månedsjubileum. Ikke sant? Synes jeg også. Alt gikk rett og slett i dass. Alt sammen. Jeg var faktisk redd forholdet vårt var over. Hun hadde jo ikke sagt noen ting om at det faktis var over, da. Begge var veldig sure på hverandre, og med gode grunner. Kanskje vi ikke var ment? Kanskje vi bare var ment til å være beste venner? Kjærlighet var virkelig noe som kunne sette et smil rundt munnen, men også ødelegge folk. Noen ganger var det som rus, andre ganger var det rett og slett dritt. Slik som det var nå, var det dirtt. Dritt. Dritt. Dritt. 

_______________________________________

Mer?  Ikke så lang histoiredel nå, men det orker jeg dessverre ikke. 

DET ER IKKE SÅ MANGE DELER IGJEN AV BEST FRIENDS, OG JEG TRENGER NAVNET TIL EN NY HOVEDPERSON TIL NESTE HISTORIE. LYST AT JEG SKAL VELGE NAVNET DITT? KOMMENTER, SÅ TREKKER JEG EN SOM FÅR NAVNET SITT SOM HOVEDPERSON. 

//Kornelia ♥

Må bare si at jeg elsker når det kommer kommentarer som dette. Er utrolig kjekt å vite at dere liker historiene mine så godt (SITM & NEVER). Liker alle kommentarene jeg får, også de det bare står "mer" på. Setter kjempe stor pris på alle kommentarer og for at dere i det hele tatt leseren historien! ♥ A massive thank you!!!  tilbake til historien:

Det begynte å bli kaldere å kaldere. Jeg hadde sprunget så lenge jeg klarte, men nå verket bena mine så mye. Jeg saket mer og mer på farten. Jeg skikket meg fort rundt, før jeg stopet foran et tre. Kulden snek seg rundt meg, og vinden blåste rett gjennom Jack Wills genseren. Jeg lente meg inntil trestammen og sklei sakte ned. Baken min traff bakken hardt. Jeg tok hetten oppå hodet og strammet den godt. Dette kom til å bli en lang natt.

Tredje persons P.O.V

Eleanor gikk bort til det ene treet og lente ryggen inntil den. Hun skled sakte ned, før hun tok hetten oppå hodet og strammet den. Vinden blåste gjennom skogen. Øynene til Eleanor sank sakte igjen. Plutselig hylte en ulv og øynene til Eleanor spratt opp igjen. Hun skikket seg fort rundt. Det var tydelig at hun ikke så noe. Øynene til Eleanor sakt enda en gang igjen. Ulven hylte enda en gang, men Eleanor rikket ikke på øyelokkene. Hun pustet tyngre og tyngre, og tilslutt var hun helt i drømmeland. Ulvene fortsatte å hyle gjennom natten. Uglene fløy sakte gjennom skogen. Det var en stille, men mørk natt.

End.

Jeg gned meg sakte i øynene, og forventet å våkne på gulvet i huset igjen. Siden jeg lå veldig hardt. Jeg åpnet øynene og skikket ut i grålysningen i skogen. Hva var det jeg gorde her? Da kom alt tilbake til meg. Jeg hadde faktisk klart å rømme. Men nå var det bare å finne veien ut av denne guds forlatte skogen. Jeg reiste meg opp fra bakken, og skikket rundt meg. Hvilken vei skulle jeg ta? Jeg skikket fort rundt meg og begynte å gå den ene veien. Fuglene plystet, mens jeg gikk. Jeg ble nok veldig revet med, for i det neste sekundet., hadde jeg begynt å synge på sangen "Whistle" av Flo Rida. Jeg plystret lavt på reffrenget, da jeg fikk øye på noe lengre fremme. Jeg stoppet helt opp. Bare det ikke var Thomas eller Martha. Plutselig dukket det et lite brunt hode opp fra busken. Det var en liten hjort. Den stirret på meg, med de klare mørke øynene. Vi stirret et stund på hverandre. Hjorten snudde fort rundt, da jeg gikk et skritt frem. Den hoppet innover mellom trærne og snart kunne jeg ikke se den lengre. Et lite smil krøp seg oppover i munnviken min. Jeg fortsatte å gå, mens jeg tenkte på hjorten.

Nå var jeg bokstavelig talt helt lost. Og da mener jeg så lost som man er på serien Lost. Jeg hadde ikke fulgt med på den serien selv, men Katarina sa at den var så gode. Nå skulle jeg hvertfall se den serien, hvis jeg noen gang kom tilbake til sivilisasjonen. Jeg skikket rundt meg, for sikkert den 1000 gangen. Det var ikke noe annet her enn trær. Trær i bøttevis. Jeg fortsatte å gå framover. For det gjalp meg ikke å bare stå her. Jeg gikk forbi et tre og stoppet helt opp. Haken min sank ned til skuldrene og jeg stirret død framover.

Btw; Jeg må bare unnskylde hvis dere føler at denne historien ikke handler så mye om Zayn. Har fått en del kommentarer på det. Men jeg kan ikke endre på det jeg har skrivd.

 "Bealli <3333" sto det på displayet. Rart navn, men det var hun som tastet det inn. Jeg trykket på ignorer med en gang og kastet mobilen min lengre bort i senga. 

_________________

Bell P.O.V

Jeg ringte han for andre gang. Hvorfor kom han ikke? Det måtte ha en god forklaring. Jeg hadde ikke gjort noe galt, så han kunne vel ikke være sur på meg. Kunne han vel? Nei. Derfor gikk tankene over på at han kanskje hadde vært i en bilulykke. Etter å ha prøvd å ringe han, og han ikke tok den, sjekket jeg nett magasinet. SIden han var selveste Zayn Malik, hadde det kommet fort opp om han hadde vært i en bilulykke. Men det jeg fant var, ingenting. 

Jeg begynte å bli urolig. Hadde jeg gjort noe galt? Jeg sjekket meldingene mine stadig for å se om han hadde sendt meg en melding, og at mobilen min bare var tullerusk og ikke ga fra seg et pling. Kanskje mobilen min måtte til reperasjon? Den var jo bare et halvt år. Jeg ristet i den et par ganger. Desperat etter å få en melding fra Zayn. En telefonesamtale. Hva som helst. Men lykken min ga meg ikke hell. Jeg kastet mobilen på bordet og sukket høyt. Han som hadde leid hele den resturanten bare for oss. Den perfekte resturanten. Utsikten, pyntingen og alt var helt perfekt. Det eneste som ikke var perfekt var at han ikke dukket opp. Jeg hadde aldri vært så skuffet over ham som jeg var nå. 

Jeg tenkte gjennom alt jeg hadde gjort, men fant ingenting som jeg hadde gjort galt. Jeg fiklet med mobilen min i hånda og hadde hodet i den andre. En tåre felte nedover kinnet mitt. Jeg fant frem mobilnummeret til Louis. Han hadde vært så snill mot meg i det siste. Egentlig hele tiden. Men i det siste hadde han virkelig vært der for meg. "Hallo, det er Louis," sa Louis bare etter to pling. "Kan du komme bort til meg, jeg må snakke me deg. Jeg er ved resturanten Simpo." Det var det eneste jeg sa før jeg la på. Før han rakk å gjøre eller si en ting. 

Jeg ventet i tjue minutter og var usikker på om han ville dukke opp. Jeg ristet på hodet. Hva hadde jeg gjort galt? Ingen ville visste tilbringe tiden med meg. Jeg trakk jakka mi over skuldrene og skulle akkurat til å gå, da jeg følte en hånd på skuldre mi. "Hei." Jeg hadde bare lyst til å kaste meg i armene og starte å gråte. Men jeg gjorde ikke det. Eller. Jeg ga ham en kjapp klem og sa: "Takk for at du dukket opp, Louis." Selvom tårene presset på, holdt jeg dem i gjen. 

Han satt seg på plassen, der Zayn skulle sitte. Men som ikke dukket ikke opp. Han visste nok hvorfor ikke Zayn var her, siden han ikke spurte meg hva det var jeg ville snakke om. Og han stirret på meg, og var ikke i det humøret han pleide å være i. "Vet du hvor Zayn er?" spurte jeg og kikket kort opp på ham. Han sukket og lukket øynene i et par sekunder før han svarte. "Ja." Ikke mer. Jeg så rart på ham og ga ham et hint til at han skulle fortsette. Han sukket nok en gang og fortsatte. "Han er. .  hjemme." Han kastet et blikk på meg. "Har han glemt det?" hvisket jeg. Han ristet svakt på hodet. Jeg spurte ikke mer. jeg ville ikke høre med. Det var en grunn til at han ikke var her. Noe jeg hadde gjort galt. Jeg bare visste ikke hvilken. Hva hadde jeg gjort galt? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har spurte meg selv dette spørsmålet, men hva hadde jeg gjort galt, da? 

"Er dere klare for å bestille nå, da?" spurte kelneren som hadde spurt meg tre ganger tidligere. Jeg tittet bort på Louis og nikket. Han så på meg og smilte.  Kelneren ga oss to menyer og kom tilbake etter et par minutter for å ta bestillingen. "Jeg tar den biff menyen," sa jeg og klappet igjen menyen. Kelneren noterte det ned og så bort på Louis. "Jeg tar torsk retten, men ekstra gulrøtter." Han avsluttet setninger med et smil og jeg måtte himle med øynene. "Greit, da er maten klar om noen strakser." Kelneren smilte til oss før han snudde seg og gikk bort til kjøkkenet igjen. 

Noen få strakser var det vel ikke. Det tok i alle fall tre kvarter før maten sto på bordet. Men ventingen var verdt det. Maten var helt nydelig. Litt rart at jeg 'feirte' månedsjubileumet med bestevennen til kjæresten min. Men sånn ble det i alle fall. Under ventingen ble jeg enda mer kjent med Louis, og han fortalte meg om livet hans før han ble kjent. Det var veldig facinerenes å høre på, og tiden fløy av gårde, slik at ventingen ikke tok så lang tid. 

Etter middagen bestilte vi dessert. Bananasplitt til meg og eplekake til Louis. Resturant her var virkelig flott, men dyr. Dyr ja. Det siste jeg trengte nå. Jeg slo gaffelen ned i fatet og Louis så forskrekket på meg. "Hva er det?" spurte han og ga meg et blikk. Jeg sukket. "Denne bananasplitten koster 139 kroner. Det er sånn cirka så mye jeg har igjen på kortet. Hva tror du forretten kostet. 400? Nei, kanskje mer," sa jeg oppgitt. Jeg så ned på fingrene mine. Når jeg tenkte meg om, følte det vel ut for ham at jeg presset han til å gi meg penger. Noe jeg absolutt ikke prøvde på. "Slapp av, jeg spanderer." Jeg himlet. "Nei," sa jeg bestemt. "Så hvordan har du tenkt til å betale?" han hevet et øyenbryn og tok siste bit av eplekaken sin i munnen. Jeg tenkte meg om. Det visste jeg ikke."Greit, men jeg håper virkelig at du ikke oppfatter meg som en pengeraner. For det er jeg så absolutt ikke!" sa jeg litt sjenert. Han lo litt. "Neida, du har jo fortalte meg histoiren din, så jeg skjønner deg. Uansett. Jeg hadde spandert, selvom du ikke hadde penger eller ei." Han smilte til meg og klappet seg på magen. 

Louis hadde akkurat betalt og jeg ville ikke tenke på hva summen ble. Han fulgte meg bort til bilen sin og åpnet døra for meg. Slik Zayn hadde gjort på flyplassen. Zayn. Tankene mine hadde vært revet bort fra ham under hele middagen med Louis, men nå overtok han hodet mitt igjen. "Går det greit?" spurte Louis og svingte ut innkjørselen. Jeg nikket smått og tok fram drikkeflasken min som lå i veska. Jeg drakk litt vann før jeg skrudde på korken og hev den opp i veska igjen. 

Zayn P.O.V

Jeg hadde lagt meg tidelig i kveld. Kanskje klokken elleve eller noe. Bell var enda ikke kommet hjem, men jeg antok at hun bare dro til Danielle. Jeg kunne heller ikke finne Louis. Og tanken om at dem kanskje hadde tilbrangt tid sammen var skremmende. For det kunne godt være mulig. Klokken var nå akkurat passert ett og jeg hadde våknet av at jeg var tørst. I underbuksen krabbet jeg ut av senga og ut døra. Jeg fortsatte ned trappa og måtte forbi gangen. Og med min lykke. Kom Louis og Bell leende inn ytterdøra, akkurat når jeg gikk forbi. Dem begge stoppet opp når dem så meg. Og nå kan du vel gjette hvor klein stemningen var. 

_________________________________

Mer? 

// Kornelia ♥

Jeg gikk fort bort til kommoden med klær. Elisabeth hadde faktisk akkurat den samme smaken og størrelsen som meg selv. Jeg valgte fort ut en stram dongeri bukse, sammen med en stor Jack Wills hettegenser. Jeg tok klærne fort på meg, og puttet håret opp i en løs hestehale. Etter på jogget jeg ut av rommet og bort til trappen. Da jeg kom ned på kjøkkenet, sto Thomas og pekte mot utgangsdøren. Jeg nikket kort, før jeg tok et eple i hånden og forsvant ut døren. Jeg skikket fort ned på det røde eplet i hånden min, før jeg tok en stor bit av den. Saftig og god, akkurat slik som jeg likte den. "Skjerp deg nå Eleanor. Du skal jo finne ut en måtte å rømme på" sa jeg lavt for meg selv, slik at bare jeg hørte det. Jeg ristet fort på hodet og skikket rundt meg. Martha satt borte ved gjerde, der det var et lite bed. Hun vendte hodet opp og skikket bort på meg. Hun smilte og nikket at jeg skulle komme bort. Jeg tok enda en bit, før jeg gikk bort til henne.

"Hei, Elisabeth. Kan du plante disse blomstene? Jeg skal bare inn å hente noen hansker" sa Martha og reiste seg opp. Jeg nikket kort og satte meg ned på kne. Martha smilte til meg, før hun gikk inn i huset igjen. Da Martha forsvant, reiste jeg meg fort opp igjen. Jeg skikket tilbake mot huset. Det så nesten helt tomt ut, og det hadde jeg nok også trodd. Hvis jeg ikke allerede viste at de begge to var der. Jeg vendte hodet mot skogen rundt. Trærne sto tett i tett, og vist jeg bare plutselig forsvant. Kom de aldri til å finne ut hvilken vei jeg hadde gått.

Jeg skikket enda en gang bort mot huset, før jeg gikk et par skritt mot skogen. Enda et par skritt. Tilslutt snudde jeg helt rundt og sprang innover i skogen. Jeg hørte døren til huset bli åpnet, da jeg sprang forbi det første treet. "Elisabeth" ropte Thomas. Jeg hørte at han begynte å løpe etter meg, og plutselig hørte jeg dunk. Thomas bannet lavt, meg jeg hørte det akkurat. Jeg skikket meg over skulderen, mens jeg løp og kunne se at Thomas lå på bakken. Jeg humret svakt for meg selv, mens jeg fortsatte å løpe. Endelig fri...

Mer?

Ingrid ;D

HARRY: "Harry, darling, what are you doing?" You ask, standing in the doorway of the bathroom you two share. He has you white acne cream smeared all over his face, and when you walk in he jumps up and attempts to hide the bottle, to no success. "I just... wanted to try it." He said, blushing sheepishly. You stare him down until he admits the truth "I just..." He continues, talking in a small voice, "I saw a picture of me that hadn't been photo shopped. My skin is disgusti-" You cut him off by snatching the bottle an planting a kiss on his lips. "Beautiful," you finish, "You'r skin is beautiful."

LOUIS: "Come on, darling, we have to go!" You're waiting for Louis to stop admiring himself in tux. Yhough you'll admit, he does look amazing in the black suit and tie, you're both going to be late if he doesn't move on. "Is my ass really big?" He groans, curling his upper lip as he turns to look at his bum in the mirror, "Maybe I should change pants.." You take one look at him, raise you eyebrows, and tug him out of the room. As he passen you, you give him a cheeky little slap to the bum and say "I like it how it is, hon."

 LIAM: "1..2.." Liam is counting, but as soon as he sees you he continues "43...44..." which makes you laugh. "Liam, why are you doing pushups in the living romm?" you ask him, laughing. He smiles and tosses you a magazine, featuring him and the boys on the cover, all shirtless. "Just thought I ought to, you know, make myself look like the rest of them." After gaping at him for a full ten seconds, you crawl to the floor and put your face right underneath his "Liam, you already look better than all og them. You don't have to work out to be perfect."

NIALL: You get home early from work one day, and come home to see Niall crying, sitting on the floor with his guitar, looking at a laptop screem. "Niall! What's wrong?!" You call, and jumps and slams the lid shut. "Nothing! Just cheekin' up on all the.. stuff." You replace the guitar with yourself as you plop yourself in his lap and open up the laptop. "*Your name* please don't.." he mutters, burying his face between your shoulder blades. You just look at the screen- which is on Twitter, where #1DWithoutNiall is trending. People are saying awful things, about how he looks, acts, and sings, and it's disgusting. You turn around a straddle him, and his head is hung, trying to hide the tears sliding down his nose. "Do you honestly believe any of this shit?" when he doesn't answer, you pick up his chin with your fingers, and kiss him lightly where his tears were. "Please don't. I love you. The boys love you. Millions of fans love you. All that these people are saying, it's not true." Then you hug him tightly, and both of you sit suspended in the moment.

ZAYN: "Alright, ladies, pump those arms!" Your TV set greets you as you walk in your livingroom, looking for your boyfriend. Zayn is excitedly copying the moves the lady is making, and you recognize it to be your teenBopDance: You've Got Moves! Dvd. This sends you into a fit laughter, and he turns around, blushing furiously. "What?" he asks, rather defensively, "I just like to touch up my style every once in awhile. God know I need it." Staring at him, you pull up the video he posted the other dayof him dancing sexually. "God knows that the last thing you need is more moves," you say, pulling him into the couch. He leans in to kiss you, mumbling, "well, maybe I can show you a few you haven't seen," and carries you upstairs.

Vi var midt i en diskusjon om hvor idiotisk jeg syntes det var at de skulle fulle halve koppen full med isbiter, mens Evan mente at det bare gjorde brusen bedre og kaldere, da telefonen min ringte. Det var sikket Harry. "Kommer snart tilbake" smilte jeg og reiste meg opp. "Skjult nummer"? Da var det vel Louis. Jeg trakk på skuldrene og la mobilen inntil øret. "Hallo" sa jeg. "Nicole! Endelig fikk jeg tak i deg." Jeg kjente straks stemmen igjen. Men man glemmer vel ikke sin egen mor sin stemme så lett. Uansett hvor lenge hun er borte. "Nicole?" Jeg sukket "Hei" mumlet jeg. "Jeg har prøvd å få tak i deg i flere måneder" sa hun. "Ehm.. jeg hadde mistet mobilen min. Hva er det?" spurte jeg uinterresert.

Jeg hadde ikke ønsket dette. "Vel! Jeg har tenkt litt i det siste, og jeg ønsker å få kontakt med deg og Evan igjen. Vi har jo ikke snakket på flere.." Jeg avbrøt henne "Men det er ikke nødvendig." En stillhet kom "Jeg var i byen for litt siden, og la merke til at du var på forsiden av nesten alle magasinene i hele London" sa hun prøvede. Jeg svelgte "Jeg hadde satt pris på om du lot meg og Evan være i fred." Jeg avsluttet samtalen, uten å la henne svare. 

Jeg gikk taust tilbake til pappa og Evan, mens jeg festet på et smil. "Harry?" spurte Evan. Jeg smitle og nikket. "Hva var det han ville?" spurte pappa. "Bare snakke" svarte jeg. 

Etterpå fikk jeg pappa til å kjøre meg til harry. Jeg hadde ikke sett han på en hel dag, så jeg savmet han. Også hadde jeg stengt han litt ute når det gjaldt alt dette med mamma, og jeg trengte en å snakke med. Og Harry var så lett å snakke med. Han forsto meg på en måte ingen andre gjorde. "Du vil ikke ha kontakt med henne i det hele tatt?" Jeg ristet på hode og så han inn i øynene "Det ble bare så mye drama sist gang, og jeg gidder ikke dette igjen. Han la en arm rundt meg og kysset meg mykt på leppene "Gjør det som gjør deg lykkelig" sa han og smilte forsiktig. "Men herregud! Hvordan skal jeg vite det! Hva om hun har forandret seg. Jeg vil jo ha kontakt med henne. Men jeg er redd for at hun bare skal dra igjen" innrømte jeg. 

OBS! Trykket visst på publiser isteden for bare å lagre innlegget, så jeg måtte bare skrive resten fort, så det ikke ble så lite.. Og til den som ikke visste det. Det er en Liam historie >HER<

Ikke glem å stemme på hvem dere vil ha i neste historie da. Dere kan velge mellom Louis, Niall og Zayn, også skal Ingrid og Kornelia skrive om Liam og Harry :)

Louis P.O.V

Det hadde gått 2 uker, etter at Eleanor hadde forsvunnet. Jeg hadde på en måte vært et vrak hele tiden. Mat hadde det vært lite av, og resten av guttene måtte flytte inn til meg og Harry, for å hjelpe Harry med å passe på meg. Det var nesten som om jeg trengte barnevakt, men det var så godt som sant. Vi skulle jo egentlig til Norge, Frankrike, Italia og mange andre land, på tour. Men etter at Eleanor hadde forsvunnet, hadde alt stoppet opp. Livet mitt hadde stoppet opp. Det var nå jeg virkelig skjønte hvor mye jeg trengte Eleanor i livet mitt. Det var dager jeg bare satt i sofaen og stirret tomt ut i luften, med mindre guttene tvingte meg til å gjøre noe. Og i dag, var en slik dag. 

"Lou, du må gjøre noe. Det er ikke sunt for deg å bare sitte her og ikke gjøre noen ting" sa Harry og satte seg ned ved siden av meg i sofaen. Jeg skikket bort på han, før jeg vendte ansiktet rundt og skikket ut gjennom vinduet. Det var en liten unge som lekte med foreldrene sine, på den andre siden av gaten. Plutselig datt den lille gutten av føysen og begynte å grine. Foreldrene hans fortet seg bort til han og trøstet han. Tenk om jeg og Eleanor, kunne fått oss en slik liten familie en gang i framtiden. Men det hadde jo bare gått hvis Eleanor hadde kommet tilbake. Plutselig så jeg en arm foran fjeset mitt. Jeg zommet tilbake og snudde meg Harry, som skikket bekymret på meg. "Du savner henne veldig, gjør du ikke?" spurte Harry og klappet meg forsiktig på skulderen. Jeg nikket svakt. "Mer enn du aner" sa jeg lavt. Harry klappet fortsatt på skulderen, da Eleanor sitt navn ble nevnet på tven.

"Kjæresten til Louis Tomlinson, Eleanor Calder, er fortsatt forsvunnet.Hun forsvant tirsdag ettermiddag, for to uker siden på flyplassen i Doncaster. Politiet har enda ingen ledetråder til hvor hun har blitt av. Så vi ber folk som kan ha sitt noe mistenkelig, ringe til politiet med en gang" sa damen på tven. Hun begynte å snakke om noe annet, og da zommet jeg ut igjen. Tankene mine fløy av gårde til Eleanor, og hvor mange grufulle ting som kunne ha skjedd med henne.

Eleanors P.O.V

Jeg våknet brått, to uker etter at jeg hadde blitt kidnappet. Hodet mitt spratt bokstavlig talt opp fra puten, og traff taket. Jeg bannet lavt for meg selv, før jeg tok hånden opp til hodet og stirret dumt opp i taket. Hvem lager liksom et skråtak og putter en seng under den. Da er man jo bare dømt til å treffe hodet oppi taket. Jeg bannet enda en gang for meg selv, før jeg heiste meg selv opp fra sengen. Jeg gikk sakte bort til speilet, som hang på veggen, og skikket på meg selv. Jeg rullet opp ermet på genseren, og skikket ned på alle blåmerkene jeg hadde på armen. Det hadde kommet flere og flere blåmerker for hver dag jeg var her. Det hadde gått 14 dager, så jeg hadde 14 blåmerker. Thomas slo meg hver dag, før jeg gikk å la meg. Jeg trykket hånden mot det ene, store blåmerket. Det holdt på å gå vekk, men var enda litt vondt. Plutselig gikk døren til rommet "mitt" opp. Martha kom tilsyne. Jeg rullet fort ned ermet på genseren, da hun begynte å snakke. "Kle på deg, du skal hjelpe meg ute i hagen" sa hun, før hun forsvant ut igjen. Kanskje dette var sjansen, min til å rømme?

Tenkte på å ha et maraton neste lørdag, siden jeg har vært så sløv i det siste. Noen som har lyst på det?

HARRY: "Harry..." you groan, groping in the dark to find your boyfriends face inches from yours, "why didn't you wake me up?" His cheeky grin appears, and he puts your palm on his cheek. "You were too adorable sleeping, I couldn't just go and disturb that could I?" "What time is it anyway?" after rolling over to check your phone, a small noise of shock escapes your mouth. "Holy shit! It's nearly 2:30!" attempting to drag yourself out of bed, you jump as Harry's arms snake around your waist and pull you into his chest, where he tucks the top of your head under his chin. "Oh, no you don't," he giggles, "I suppose it's a bit late to officially ask, but do you want to spend the night?" You exhale and turn to look at him, "is saying no an option?" "Not at all," he whispers into your ear, which makes you shiver, and he laughs at the Goosebumps that appear down your neck, "Oh, a bit sensitive tonight?" "Shut up, you," you mention, which makes him laugh as he pulls you into his chest. "This is nice, I could get used to this," he mutters. "Don't get used to it," you punch him playfully in the chest, knowing full well that he will most definitely be getting "used to it".

LOUIS: "No, no, no, I will not allow it! I simply will not let my girlfriend drive home in this weather,"Louis says, dramatically barring your way through the door. "Lou," you laugh, trying to squeeze by him, "look, it's barely drizzling!" "Such matters are trivial as, I, Louis Tomlinson, cannot bear to put such a fine dame into peril!" You stand back and look into his eyes, searching for sincerity. "Do you mean spend the night?" Grinning, he takes your hand and boys to kiss is lightly, "Only naturally, Mademoiselle!" "Oh, well, okay. I don't have any clothes or anything though?" you trail off. "Perfect, babe-" he winks and then tosses you by your belt-loops over his shoulder, "Now, the Prince saves the fair maiden from the treacherous dragon!"

LIAM: Unlucky for you, Liam's house lies on top of a gigantic hill in the middle of nowhere. Car troubles were the last thing you wanted and that on top of the rain, the dark, and the long trek back up to his house made sure you were in a miserable mood when you confronted him. "Babe, can you call me a mechanic" "The damn car just stopped working." Looking shocked, he answered, "Of course! Come here, you're drenched, let's get you a blanket. I was just starting a movie?" he plops you down on the couch and goes off, returning with a dry pair of his sweatpants and a t shirt. You change, and cuddle down with him to enjoy Toy Story, and by the time it's finished it's nearly midnight and you're struggling to keep your eyes open. "Liam?" you mumble, your cheek resting on his softly rising chest, "When will he be here?" He responds with a groggy, "Who?" "The mechanic, silly." "Damn it!" Agitated, he sits up, "I forgot to call! I can give you a ride-" You look at him for a second, then shyly answer "It's late, and nasty outside, maybe it would be a better idea just to-" "Spend the night?!" he finished excitedly. "If that?s okay?" you answer. "Yes! Yes!" He hugs you, and you two sleep wound up in each others arms.

NIALL: "Sleepover!" Niall shouts as you enter his apartment, nearly tackling you. "Niall, calm down love," You smile as he buries his face in your hair. "What do you want to do first? Can we make food? I'm starving!" He steps into the kitchen and begins a long tangent about the troubles of not being able to cook without your help. In the middle of a spout about "how pizza just doesn't taste the same when it's made in a box," you lean over and kiss him, half to shut him up and half just because you missed him so much. Blushing, he looks up and asks, "what was that for?". You stand back and consider him for a moment then say, "early apology for this!" SMACK! A blob of red pizza sauce hits him square in the chest, and he sits, shocked, as you giggle madly. "Alright, you really started somethin" now,? he smiles devilishly, and begins peppering you with flour. When the ingredients of your "pizza" have successfully made it everywhere but the oven, he looks up at you and wiggles his eyebrows. "Well, babe, I'm afraid I can't have you sitting around in those dirty clothes all night, so you'd better take them off?" it's not until later, when it's dark outside and you can hear crickets, when he leans into your ear and whispers, "so, can we call this spending the night now? Not a slumber party"

ZAYN: "Oh! You?re early!" Zayn says, and you try to ignore the fact that he's not wearing pants, just a white dress shirt and an undone black tie over boxers. "Just give me a second, babe. he runs to go get dressed, and you awkwardly step inside his huge entry hall. A chandelier above you sends beams of light off your form fitting, sequined party dress. "You know, on second thought-" Zayn leans over the banister above you, "maybe we can just hang out here?" Smiling, you look up at him, and realize he's still in boxers. "Are you sure?" Your expression makes him grin, and lights bounce off his teeth. "Of course! One condition? we're both in our underwear." He winks. His condition is met without second thought.

Jeg skikket bort på Evan, som allerede hadde blikket festet på meg. Tusen ord trillet inni hodet mitt, og jeg hadde ingen anelse hva jeg skulle svare. Evan hadde rett. Det ville såre han. Og jeg ville ikke at han skille gå gjennom dette igjen. Jeg skikket tilbake på pappa igjen. Han skikket spent på oss, mens han vekslet blikk med meg. "Det gjelder bursdagen din. Du får ikke vite noe" sa Evan alvorlig. "Hvordan kan det såre meg?" spurte han forvirret. "Såret? Nei! Det var Harry" sa jeg. "Hva skulle såre Harry?" spurte han. "Pappa! La oss være tennåringer! Ikke vær så nysgjerrig" sukket jeg og reiste meg opp, før jeg dyttet han ut av døren. "Ok! Middag om en halvtime" sa han, før jeg lukket døren. "Det var nære på" sukket jeg. Evan nikket "Utrolig at han trodde på oss. Du suger til å lyge" sa han. Jeg himlet med øynene "Derfor skuespillet mitt ble nominert til en brit" svarte jeg. Evan sperret opp øynene "Hæ?" Et smil spredte seg over ansiktet mitt. Jeg hadde helt glemt å fortelle det. Jeg nikket. "Gratulerer Nicole!" sa han glad og ga meg en stor klem. "Får ikke puste" sa jeg. Han lo en kort latter og slapp.

Nyheten fikk oss til å glemme problemet helt, og etter å ha fortalt det til pappa, insisterte han på å droppe pastaen han hadde laget i stand og ta oss meg ut på en resturant istendenfor. Vi endte ikke opp noe noe annet en McDonalds, men ingenting slår det uansett, så det gikk bra. "En dobbel cheese burger og en fanta" sa jeg til pappa da han bestilte. "Du spiser formye" sa Evan. Jeg slo han i overarmen. "Men hallo! Jeg klarer akkurat å spise en sånn. Og du er så liten" sa han og holdt hendene sammen for å prøve å vise det. "Jeg er ikke ti centimeter bred" sa jeg irritert. "Og smart og" la han til. "Slutt å plag Nicole, Evan!" sa pappa. Jeg smilte fornøyd mot han.

"Her er ketchupen" sa jeg og plasserte de små begerne ved siden av pappa og la sugerørene ved side av. "Du har hentet tre" sa Evan. "Ja! Vi er jo tre personer, er vi ikke?" spurte jeg. "Men jeg liker ikke ketchup! Det vet du" sa han og dyttet begeret vekk fra seg. "Da tar jeg den" sukket jeg og drog den til meg "Skjer med deg egentlig? For litt siden var du dritglad, og nå er du bare sykt irriterende" sa jeg. "Jeg er bare trøtt" sa han. Jeg skikket bort på pappa som satt og gapte over hamburgeren. Han trakk på skuldrene og tygget.

Fantasien min synker noe forferdelig på denne historien. Så jeg tror ikke det er så veldig lenge til jeg kommer med en ny. Også skal jeg planlegge, så jeg lurte bare på hvem dere vil at den neste skal handle om?

Jeg har vært utrolig dårlig når det kommer til update i det siste, MEN! Jeg har en god nyhet til dere. Tre herlige jenter jeg møtte gjennom nettet har sakt seg villig til å skrive preferences til meg! Hvis dere ikke vet hva det er er det egentlig det samme som fanfiction, bare at her få dere reaksjonen til guttene på hvordan de ville "reagert". Ok, jeg er elendig på å forklare. Men det som er greia er at disse jentene er fra Nederland og Polen, så de skriver på Engelsk. Men jeg går utifra at det går bra. Men hvis dere foretrekker Norsk, kan jeg oversette dem, men da kan det ta litt lengre tid, og det er ikke sikkert det kommer hver dag.

DERES FØRSTE BARN ER FØDT:

Jeg er utrolig lei meg, for at det ikke har kommet noen del denne uken. Men hjernen min er helt død, for å si det slik. Jeg har absolutt ingen fantasi, så da får jeg ikke til å skrive noen gode og spennende deler. Men her kommer det hvertfall en del, endelig:

Kjære dagbok:

Jeg skriver til deg, for jeg syns det er så godt å få ut alle følelsene mine.

Jeg hater aboslutt å bo her hjemme. Selvom det er sammen med mamma og pappa. De forstår meg bare ikke, 

spesielt at jeg vil være sammen med Christian.

Pappa er værst, men det som topper det hele, er at mamma ikke vet noe om det. 

Når han er fulle, blir han så sur. Jeg tror foresten at mamma ikke er hjemme i dag, så 

hvem vet hva som kan skje i dag. Jeg må vel fortelle hva pappa gjør uansett.

Han......

Der sluttet det. Jeg bladde fort videre og håpet at det sto mer. Men det gjorde det ikke. Jeg tenkte litt over hva, Elisabeth egentlig skulle skrive. Og hvorfor hun hadde sluttet så brått. Jeg la boken fra meg, og reiste meg opp fra sengen. Jeg skubbet den fort under madrassen igjen. Plutselig gikk soveromsdøren opp. Jeg skikket fort opp og så damen som tydeligviss skulle være moren min, stå i døråpningen. Hun skikket på meg og nikket, som et spørsmål på om hun kunne komme inn. Jeg nikket fort og snudde hodet mitt rundt, slik at jeg ikke så på henne. Madrassen sank litt ned da hun satte seg ned ved siden av meg. Det ble stille i noen minutter, som føltes ut som timer. Jeg vendte til slutt ansiktet mot henne, og såg at hun satt og skikket på meg. "Hvorfor stakk du egentlig av, vet du ikke hvor glade vi er i deg?" spurte hun og skikket skuffet på meg. Jeg skikket meg fort rundt. Hva skulle jeg egentlig svare på dette spørsmålet? Jeg trakk fort på skuldrene og snudde meg mot kvinnen igjen. Hun smilte kort til meg, før hun dro meg inn i en klem. "Jeg tilgir deg, bare ikke gjør det igjen" sa hun et par minutt etter på. Jeg nikket svakt og så at kvinnen gikk ut av rommet igjen.

Jeg lå i sengen og tenkte på Louis. Gud, som jeg savnet han. Kom jeg noen gang til å få se han igjen? Jeg smilte litt for meg selv, mens jeg tenkte over de gode stundene jeg og Louis hadde hatt sammen. Han betydde så utrolig mye for meg, og ville ikke miste han. Uansett hva. Plutselig hørte jeg at døren åpnet seg. Jeg kikket fort opp og så at Thomas sto i døråpninen. Han smilte skummelt mot meg, før han tok et par steg lengre inn i rommet. Jeg stirret redd på han. Hvis jeg måtte velge mellom han og hun kvinnen, jeg enda ikke kjente navnet på, hadde jeg nok valgt hun kvinnen. Thomas såg så skummel ut. Thomas gikk noen få steg, før han sto rett foran sengen jeg satt i. "Dette lærer deg nok, at du aldri skal rømme fra meg. Du kommer aldri til å klare å stikke av. Jeg vet at du ikke er datteren vår, men Martha har vært så trist siden Elisabeth dro. Så da tenkte jeg, hvorfor ikke bare skaffe en annen datter" sa Thomas og gliste skummelt. Jeg kjente at jeg fikk frysninger ned over ryggen, da han så på meg. "Du ligner jo litt på Elisabeth, og ikke prøv å stikke av" sa han fort. Plutselig kjente jeg en brennende smerte på kinnet. Thomas hadde slått til meg. Dette var faktisk andre gangen jeg hadde blitt slått til i dag. Thomas gliste triumferende, før han pradet ut av rommet. 

Jeg kjente små våte dråper renne nedover kinnene mine, da Thomas hadde forlatt rommet. Jeg hulket svakt og falt sammen, slik at hodet mitt traff puten. Tårene fortsatte å renne nedover kinnene mine. De stoppet aldri, og da de endelig stoppet. Var jeg på vei langt inn i drømmeland, mens jeg lovte for meg selv, at en dag. Skulle jeg komme meg tilbake til Louis.

Kommer en del til i morgen, hvertfall i løpet av helge.

Mer?

 Han skulte bort på meg. "Du gjør ganske mye for å få meg knust, gjør du ikke?" sa han og krysset armene. "Knuse deg?! Knuse deg slik som du knuste meg? Nei det går ikke. Det er for vanskelig. Jeg bryr meg om deg, det gjør jeg. Trodde du visste at du fortsatt betyr noe for meg. Ikke? I alle fall, det gjør du. Jeg er ikke den personen som lyver opp i ansiktet til folk. Er ikke den personen som sårer folk. For det er du! Du knuste meg til fillebiter! Og det kommer du til å gjøre med Zayn hvis du fortsetter å holde på slik!" Sa jeg sint. 

_________________

Han ble stille i et par sekunder. "Det var jo ikke meningen at du skulle finne ut av det." sa han til slutt. Jeg ristet på hodet. "Glem det Louis, bare pass på hva du gjør. Og hvis jeg var deg ville jeg ha sagt det til Zayn. Hvem vet, kanskje han ikke blir så sur alikavel." Jeg snudde meg brått etter at jeg hadde fullført setningen. Nå ville jeg bare ut fra denne dritten. Huset. Louis. Jeg ville ikke se ham igjen. Jeg var visst ikke så mye for ham lengre. 

Jeg løp ned trappen. Det forteste jeg kunne. Men siden jeg hadde noen hæler på meg, gikk det ikke så fort jeg hadde håpet på. "Eleanor, hei! Hva gjør du her?" spurte Bell som akkurat kom inn døra når jeg skulle ut. Jeg stoppet opp et sekund før jeg ristet på hodet og sprang forbi henne. "Eleanor?!" Jeg hørte hun ropte etter meg, men jeg fortsatte nedover hagen og ut på veien. Og til slutt sto jeg utenfor huset mitt. Jeg angret på at jeg i det hele tatt dro bort til Zayn bare for å si ifra. Jeg ble jo bare mer knust hver gang jeg dro bort dit. 

Jeg låste meg inn og trakk foran alle gardinene. Det var sjeldent jeg hadde mine Eleanor stunder, fordi jeg hadde dem når jeg bare var veldig sint eller veldig lei meg, slik som nå. Etter at jeg hadde trekket foran alle gardinene slo jeg av alle lysene og tente på et lite stearinlys som jeg satte på stuebordet. Jeg satt meg i sofaen ved siden av og tok fram mobilen min. Jeg slettet alle meldingene fra Louis. Høres kanskje litt dumt ut, at jeg ikke har slettet dem før. Grunnen var vel fordi jeg hadde håpet at han kom til å angre. Ville ha meg tilbake. Savnet meg. Men det så det ikke ut som. + at jeg tenkte jeg kunne ta dem fram når jeg var i dårlig humør. Men det eneste jeg fikk ut av det var tårer. 

"Hallo, Eleanor! Det er meg Louis. Du vet, bestevennen til Harry. Blir du med på kino i morgen?"  Jeg hadde lest gjennom den første meldingen jeg fikk fra Louis minst 10 ganger. Eller kanskje mer. Den rareste men samtidig den mest søteste meldingen jeg hadde fått. Jeg trakk litt på smilebåndet før jeg endelig klarte å trykke på slett. Nå var det 1034 meldinger som var slettet. Borte. Glemt. Jeg var ganske så stolt over meg selv. Siden mange av meldingene betydde en del for meg. 

Det var alltid dette jeg gjorde når jeg hadde fått hjerte knust. Slettet alt minne om ham og skrivde ned over 50 ting på hvorfor jeg hatet han. Jeg hadde slettet alle guttene fra kontakt lista. Til og med Bell, Danielle og Serine. Jeg var glade i dem. Alle sammen. Men det var alltid noe med dem som minnet meg om Louis. 

Etter at jeg var ferdig med å skrive mange grunner til hvorfor jeg skulle hate Louis, glemme ham, komme meg over ham. Var neste steg å spise meg feit på is. Jeg reiste meg fra sofaen og gikk over til kjøkkenet og fant frem en stor isboks. 

Jeg hadde akkurat spist opp hele isboksen da stearinlyset slukket. Jeg kastet fra meg isboksen og løp opp. Sånn. Slik. Da var det ferdig. Slik var mine stunder. De varte så lenge et stearinlyst brant. Rart? Jeg vet, men det hjalp. Da hadde jeg et par timer der hvor  jeg kunne være veldig barnslig, men det var helt lov. Klokken var ikke mer enn elleve, men jeg var veldig trøtt. Det neste jeg gjorde var å hoppe i seng og sove. Jeg orket ikke å ordne meg, så jeg sov med sminka og klærne på.

Zayn P.O.V

Jeg våknet av solen som strålte inn vinduet. I dag var dagen her. 1 månede sammen med Bell var forbi, og jeg håpet inderlig at det ville vare lengre. Jeg røyste meg opp i senga og støttet meg på albuen. Jeg hadde ventet meg å se Bell ligge i senga si og snorke. Men hun var ikke det. Jeg kikket meg rundt i rommet. Slevfølgelig var hun ikke der heller. Plutselig så jeg en lapp ligge ved nattkommoden min. Jeg strakte meg ut og grep etter den. "Er hos Danielle til i kveld. Du klarer deg selv. Sees i kveld, babe x B" sto det på lappen. Vi hadde avtalt og møtes ved resturanten jeg hadde leid i kveld. Jeg trodde jeg skulle se henne før, men neida. Hun måtte visst være hos Danielle helt til vi skulle møtes. 

Jeg skulle akkurat dra ut døra, da jeg hørte Louis rope etter meg. "Hey, Zayn. Hva skal du?" Jeg snudde meg og så Louis kom gående bort til meg. Jeg ga han et rart blikk. "Å, ja. 1 måned med Bell. sant? Jo, lykke til!" sa han og smilte. Jeg så fortsatt rart på ham. "Jo, takk," svarte jeg litt lavere. Jeg skulle akkurat til å gå ut, da Louis dro meg i armen. "Jeg må egentlig gå nå, Lou," sa jeg litt oppgitt. "Jeg vet. Men det er noe. . ." Han pustet dypt inn en gang før han fortsatte. " jeg må fortelle deg." Jeg ga ham et blikk som tydet på at han skulle fortsettte. I grunn var jeg litt sur på ham. Grunnen kan du vel gjette. "Du vet når jeg dro ut Eleanor fra rommet i går. Når du pratet med henne." Jeg nikket. "Jeg dro henne ut fordi jeg var redd hun skulle fortelle min lille hemmelighet. " Han stoppet opp og kikket opp på meg, før han slo blikket ned i gulvet igjen. "Tingen er at jeg . . . på en måte har fått følelser for Bell," sa ha lavt, men høyt  nok til at jeg kunne høre det. Jeg sperret opp øynene. Hva?! "På en  måte?!" braste det ut av meg. Han så opp på meg med blikket han hadde når han var virkelig lei seg. 

Akkurat i det tidspunktet var jeg sikker på at Bell hadde vært utro med Louis, så jeg spurtet opp trappen før han rakk å reagere. Louis ropte etter meg, men jeg bare fortsatte. Jeg var bombe sikker på at de hadde kysset eller noe. Hvorfor ellers skulle han si det til meg? For å skjønne at jeg burde slå opp slik at han skulle få en sjanse. Ja, kanskje det var best. Jeg ristet tanken av meg og låste meg selv inn på rommet mitt. Jeg kikket fort på klokken på mobilen min for å se at det var fem på syv. Jeg gravde hodet ned i puta og slapp ut et lite skrik. Det hørtes kanskje ut som at jeg overreagerte. Men det var jo ganske åpenbart at dem hadde kysset eller noe lignende. Jeg var sikker på at Louis ikke fortalte alt da han sa at han hadde følelser for Bell. Kjæresten MIN! 

Klokken tikket i mens jeg lå stille ned i senga. Jeg kikket enda en gang bort på klokken på mobilen min. kvart over syv. Jeg vurderte å dra bort til henne. Stakkars. Hun satt jo der. Helt alene. Og ventet på at jeg skulle dukke opp. Det var jo ikke bekreftet at de hadde kysset. Men som jeg sa, det var veldig åpenbart.  Jeg ristet på hodet og slapp ut et til skrik e den fillete puta mi. Plutselig kjente jeg mobilen min vibrere i lomma. "Bealli <3333" sto det på displayet. Rart navn, men det var hun som tastet det inn. Jeg trykket på ignorer med en gang og kastet mobilen min lengre bort i senga. 

__________________________________

Mer? Hva synes du er best? 2 deler om dagen eller lange? 

//Kornelia ♥

"Nicole, jeg trenger virkelig å snakke med deg" sa han. Jeg kastet et blikk på han "Hør! Jeg vil ikke snakke med meg. Jeg hadde bare sakt at vi kanskje ikke kunne være så veldig mye sammen, MEN! At du faktisk skal lyge over at du kysset meg, foran kjæresten til bestekompisen til kjæresten min. Hvor laft går det ann å gå?" Jeg skikket skuffet på han. "Det gjelder mobilen din. Mens jeg hadde den så.. ringte moren din" sa han.

Jeg stivnet. Hvordan kunne hun ha ringt meg. Evan hadde jo sperret henne. Hadde han ikke? "Det spiller ingen rolle" sa jeg og snudde meg tilbake. Jessica og Angelina så sjokkert på meg "Men.. men Nicole! Det kan jo være virktig" stammet Jessica. Jeg ristet på hode "Hun vil bare få kontakt med meg igjen. Og jeg er ikke interessert" sa jeg og viftet med hånden. "Okei! Jeg hent..." Kelly avbrøt den vanlige replikken sin. Han så ned i gulvet og snudde på helen og gikk. Jeg sukket da han satte seg ned på ett av bordene på andre siden av kantina. Livet mitt var plutselig blitt så komplisert. 

Jeg gikk langs gangen da jeg så Evan komme gående. Han hadde blikket festet ned i mobilen sin. Jeg himlet med øynene. Han hadde ikke merket meg engang, og ide han var på vei til å passere meg drog jeg han inn til siden. Han skvatt og mistet mobilen ned i gulvet. "Nicole!" sa han surt og bøyde seg ned for å plukke den opp. "Du sa du hadde sperret mamma" sa jeg surt. Han rynket pannen "Jeg har det!" svarte han likegyldig. Jeg hevet et øyenbryn. "Derfor hun har ringt meg?" Han rynket pannen "Hva? Det skal ikke være mulig" sa han frustrert. Jeg trakk på skuldrene "Trodde jeg og.

"Vel! Det ser ut som om jeg hadde gjort en liten feil" sa Evan etter at han hadde blitt ferdig med telefonen til telenor. Jeg sukket. "Men det går tydeligvis ikke ann heller" la han til. Jeg sperret opp øynene "Seriøst?" "De gjør tydeligvis ikke sånn lengre" sa han. "Ikke gjør sånn lengre? Hva mener du med at de ikke gjør sånn lengre? Hvorfor ikke det?" "Det går bare ikke ann Nicole! Men det må jo være en grunn for at hun plutselig har begynt å ringe deg." sa han. "Bør vi si dette til pappa?" spurte jeg. "Er du gal? Nei! Du vil vel ikke såre han." "Det kan umulig være så gale. Pappa burde få vite det" sa jeg. "Vite hva?" spurte pappa som plutselig sto i dørkarmen.

Så forresten at vi er på 9. plass for mest leste blogger i Stavanger. Ble så utrolig glad. Tuuuusen takk for at dere leser bloggen.

Engelsk var virkelig noe dritt. Og ikke for å snakke om læreren vår da. Herr Collins. For en idiot. Han kunne jo ingenting! Han bare skrev eksempelet på tavlen, og forventet at det var nok! Jeg skikket bort på Jessica og Angelina som satt foran i klasserommet. De fulgte ikke med de heller. Jeg savnet dem. Og jeg savnet Emma. Jeg hadde kjent henne så lenge jeg kunne huske og nå var hun som en fremmed for meg. Jessica snudde seg rundt for å ta opp penalet sitt fra sekken da blikket hennes møtte mitt. Jeg smilte forsiktig til henne. Hun trakk på smilebåndet og løftet opp hånden mens hun formet den som en telefon og la den inntil øret. Jeg sperret opp øynene "Okei" mimet jeg.

"Hva er det?" spurte jeg da vi kom ut av timen. "Jeg savner deg" sa hun og laget en furtemunn før hun drog meg inn i en klem. Jeg sukket lettet "Du aner ikke hvor glad jeg er for å høre det" sa jeg. Hun trakk seg litt tilbake "Kan du ikke sitte med Angelina og meg" foreslo hun. "Men jer har ikke særlig lyst til å snakke med Emma" sa jeg. "Hun er syk. Forkjølet" sa hun. Jeg smilte "Men daså. Jeg snakker ikke med Kelly uansett" sa jeg. Hun så forvirret på meg "Men dere var jo... bestevenner?" Jeg trakk inn leppene "Lang historie."

"Tuller du?! Og han sa han kysset deg? Foran Danielle? For en.. en.. en.." Jessica fant ikke helt ordene. "Nicole?" Jeg ville ikke snu meg, for jeg kjente igjen stemmen. "Hva i helvete gjør du her?" spurte Angelina irritert. Jeg skikket ned på juicen som lå foran meg. En hånd gled over skulderen min. Jeg vrikket på meg, slik at den gled nedover ryggen min og ble fjernet. "Nicole, jeg trenger virkelig å snakke med deg" sa han. Jeg kastet et blikk på han "Hør! Jeg vil ikke snakke med meg. Jeg hadde bare sakt at vi kanskje ikke kunne være så veldig mye sammen, MEN! At du faktisk skal lyge over at du kysset meg, foran kjæresten til bestekompisen til kjæresten min. Hvor laft går det ann å gå?" Jeg skikket skuffet på han. "Det gjelder mobilen din. Mens jeg hadde den så.. ringte moren din" sa han.

"Eleanor, er det noe galt?" spurte jeg og satte meg lengre opp i senga. Hun satte seg stille ned ved siden av meg. "Jeg bare tenkte du skulle vite dette," sa hun stille og tittet forsiktig bort på meg. 

____________________

Eleanor P.O.V

Han kikket forundret på meg. Jeg var usikker på om jeg faktisk skulle si dette. Jeg ville jo ikke at han skulle bli knust. Zayn var en fin fyr. Han fortjente ikke dette. Men han fortjente likavel å høre sannheten. Jeg skottet smått bort på ham, før jeg sukket. "Jeg fikk tilsendt en melding i går," mumlet jeg og dro opp mobilen min. Han så fortsatt veldig forundret på meg. Jeg bladde meg ned til meldingen jeg hadde fåtti går. Jeg burde egentlig ha sagt dette før, men jeg var veldig usikker. "En gammel venn sendte meg denne. Eller venn og venn, en x - venn," sa jeg stille og ga ham mobilen. Jeg så usikkert på ham og ble veldig overrasket over reaksjonen hans: Han begynte å le.

"Er det morsomt?" spurte jeg forvirret og hevet et øyenbryn. Han ristet kort på hodet. "Nei, nei. Dette her er en misforståelse," sa han og ga tilbake mobilen min. "En misforståelse? Bell står der og kysser Louis. Kan du vennligst forklare misforståelsen?" spurte jeg enda mer forvirret. "Det er ikke Bell," sa han og festet blikket i meg. Ikke Bell? Det så jo sånn ut. Jeg tok opp mobilen min igjen. Jo, det var Bell. "Det er en skremmende lik jente. Men Bell hadde ikke hvite sko på seg den dagen." Han smilte smått. "Så det er ikke Bell? Men det er Louis?" spurte jeg og pekte på bildet. Han nikket smått. Jeg kjente tårene presse på. Han hadde kysset en person ikke så lenge etter at det ble slutt mellom oss. Dette var jo trossalt noen uker siden.

Jeg kikket ned på hendene mine. Det var vanskelig å glemme Louis. Han var alltid der for meg, og støttet meg under vansklige valg. Nå var han her ikke lengre. Han hadde gått videre. Ikke jeg. Han hadde forelsket seg på nytt. Ikke jeg. Jeg, jeg var fortsatt forelsket i den personen som knuste meg. Louis Tomlinson. 

Zayn måtte ha skjønt at jeg ble lei meg. For han strøk en hånd over ryggen min. "Går det bra?" spurte han forsiktig. "Hvis jeg sier ja, lyver jeg." Jeg tittet bort på ham og sukket. Han hadde det blikket. Det blikket når han syntes veldig synd på folk. "Men sånn er livet. Så mye risikerer mann når man går inn i et forhold," sa jeg lavt og sukket. Han så på meg og nikket smått. "Det er bare Louis som er dum. Hvorfor skulle han gjøre det slutt med deg? Dere var perfekte!" sa han og slo ut med armene. Jeg lo litt, men når jeg kom på grunnen til at han faktisk slo opp. Stoppet jeg.

"Det er noe mer jeg må fortelle, igjen." Han så nok en gang rart på meg. Jeg åpnet akkurat munnen for å forklare, da plutselig Louis kom brasende inn. "Zayn har du sett. . " han stoppet opp da han så meg. "Hva gjør  du her? Med Zayn?" Han må nok ha skjønt hva jeg holdt på med, for haka hans var helt nede ved brystet. "Hun skulle bare fortelle meg noe," sa Zayn og smilte. Jeg kastet blikket ned. "Å, det var sikkert ikke så viktig." Han var veldig stresset. Det kunne man se. Han var nok redd for at jeg skulle røpe den lille hemmeligheten sin. Han dro meg opp fra senga . Zayn så bare rart på louis, før han trakk på skuldrene. Jeg rakk ikke å se så mye av reaksjonen hans, for jeg var allerede blitt dratt ut av rommet.

"Du LOVTE at du ikke skulle si noe!" sa Louis sint med en gang vi kom ut av rommet og døran var lukket. "En gang tar han deg på fersken. Bedre at du sier det til han enn at han finner ut av det selv. Jeg vet hvordan det er. Folk kan bli sintere enn det du tror. " Jeg festet blikket i han, og er på nippet til å gråte. Her sto vi. Den ene helt håpløst forelsket i den andre. Og den andre ikke.

Han skulte bort på meg. "Du gjør ganske mye for å få meg knust, gjør du ikke?" sa han og krysset armene. "Knuse deg?! Knuse deg slik som du knuste meg? Nei det går ikke. Det er for vanskelig. Jeg bryr meg om deg, det gjør jeg. Trodde du visste at du fortsatt betyr noe for meg. Ikke? I alle fall, det gjør du. Jeg er ikke den personen som lyver opp i ansiktet til folk. Er ikke den personen som sårer folk. For det er du! Du knuste meg til fillebiter! Og det kommer du til å gjøre med Zayn hvis du fortsetter å holde på slik!" Sa jeg sint. 

________________________________________

Mer? Litt brå slutt. Men orker ikke å skrive mer nå. 

//Kornelia ♥

Beklager forvirringer på forige innlegg.

Det var nok sjokolade her, hvertfall. "Nicole?" Jeg hoppet litt, og snudde meg rundt. "Kelly? Hva gjør du her?" spurte jeg og skikket ned på twixen i hånden min. "Jakter på elefanter?" svarte han. Jeg lo ikke. "Du Kelly! Jeg har ikke lyst å fortelle noe om dette til Harry, men det må jeg om jeg fortsetter å være med deg.." "Fortelle hva da?" Jeg snudde meg mot Danielle. "Ehm.." "Jeg kysset Nicole!" sa Kelly.

Jeg skikket forskrekket bort på Kelly. Kysset meg? Han hadde ikke kysset meg! "Det har ikke skjedd!" sa jeg i panikk. "Beklager Nicole! Jeg skal ikke gjøre det igjen." sa Kelly. Jeg så forfjamset på han. "Danielle! Det er ikke sant" sa jeg. Danielle skikket på meg før hun tok et skritt mot Kelly. Hun skikket han i øynene før hun løftet armen, og slo han midt på kinnet. Jeg sperret opp øynene. Kelly tok seg til kinnet. "Kom Nicole!" sa hun og drog meg med mot kassen. Eleanor hadde gått tilbake til chipsavdelingen og kom småløpende mot oss. "Så jeg rett, eller slo du til den kjekke fyren der borte?" spurte hun og pekte på Kelly som sto å stirret på oss.. eller rettere sakt: meg. "Mhm" sa Danielle fornøyd. Et lite smil lurte seg rundt munnen min. Jeg begynte virkelig å like disse to jentene. 

På veien tilbake forklarte jeg dem hele greia om hva som foregikk. Noe som fikk Danielle til å ønske hun hadde slått han litt andre steder. Med tanke på at hun var danser måtte hun være veldig sterk. jeg mener.. jeg blir sliten etter en noen minutter med "dra bankkortet". 

"What's up?" Jeg hoppet ned på fanget til Harry og ga han twixen. "Takk babe" sa han og kysset meg på kinnet før han åpnet den. "Hva med oss?" spurte Zayn skuffet. "Vi har det!" ropte Eleanor fra kjøkkenet og kom ut med to store skåler med chips, etterfulgt av Danielle med brusen. "Takk for hjemlpen med beringen forresten" sa Danielle og skikket på meg. "Jeg berte den hellige twixen til Harry" forklarte jeg og brakk av en liten bil av den ene sjokoladebaren. "Det stemmer Danielle! Respekter den" sa Harry. Hun himlet med øynene og satte seg ned i armkroken til Liam. 

"Hvordan går det med stemmingen?" spurte jeg. "Ikke så bra. Hva om det bare er vi som stemmer på oss selv" sukker Niall. Jeg så rart på han "Kom'an, dere har den mest lojale fansen i verden. Hva er det dere babler om. Og såvidt jeg husker så vant dere med over åtti prosent av stemmene sist gang" lo jeg. "Så du på da vi vant?" spurte Harry og smilte jeg meg. Jeg smilte tilbake "Såklart! Jeg var til og med vitne til en parade på to" lo jeg. 

lol

"Hvor lenge har vi sittet der å stemt?" spurte Danielle da vi hadde kommet oss ut på veien. "Vet ikke" svarte Eleanor og drog opp mobilen, men jeg nappet den tim meg "Vær litt sosial da!" lo jeg og la den tilbake i lommen hennes. "Hvem tok med seg penger, forresten?" spurte hun. "Zayn ga meg noen sedler" svarte jeg og klappet meg på lommen. "Hvor mye?" Danielle strakte ut hånden. "Nok!" sa jeg og stoppet henne. "Okei! Jeg synes vi skal kjøpe noe alkahol" sa Eleanor. Vi skikket på henne. Verken jeg eller Danielle drakk, ikke at jeg var gammel nok, men hvis jeg hadde hatt lyst, kunne jeg gjort det. "Jeg tror vi holder oss til cola" sa Danielle. "Jeg liker ikke cola" kommenterte jeg. "Brus da!" stønnet hun mot meg. 

"Fanta, sprite, pepsi" Eleanor ramset opp navnene mens hun kastet flaskene ned i vognen. "Ikke glem at vi skal bære dette hjem da" sa jeg og hevet et øyenbryn. Hun smilte og gikk videre til chipsen "Dette veier jo ingentling" sa hun og tok etpar poser. Jeg trakk på skuldrene, hun skulle jo bære hun og. Jeg beveget meg mot godterihylla hvor Danielle sto borte ved smågodtet. "Ta litt sjokolade" sa jeg. Hun nikket "Har gjort det" svarte hun. Jeg tok tak i min egen spade "Så ta litt mer da" sa jeg og lepet det oppi posen hennes. "Er du seriøs når du sier at du ikke trener?" spurte hun og trykket en finger mot magen min. Jeg flirte. "Noen har flaks her i livet." sa Eleanor som plutselig sto bak oss meg vognen. "Er det nok?" spurte hun. Jeg skikket ned på vognen. Vi hadde faktisk ikke tatt så mye "Twix" sa jeg og løftet fingeren før jeg gikk bort til sjokoladehyllen. 

Det var nok sjokolade her, hvertfall. "Nicole?" Jeg hoppet litt, og snudde meg rundt. "Kelly? Hva gjør du her?" spurte jeg og skikket ned på twixen i hånden min. "Jakter på elefanter?" svarte han. Jeg lo ikke. "Du Kelly! Jeg har ikke lyst å fortelle noe om dette til Harry, men det må jeg om jeg fortsetter å være med deg.." "Fortelle hva da?" Jeg snudde meg mot Danielle. "Ehm.." "Jeg kysset Nicole!" sa Kelly.

10 kommentarer?

 Vel, nå klarte jo jeg selvfølgelig å ødelegge døren. Det var såklart Kelly jeg mente. Ikke Evan! haha

Dansingen vår (om det går ann å kalle den det) ble avbrutt av mobilen til Zayn som ringte. Han hadde nok ikke merket det, om den ikke lå å hybrerte i lommen hans, men tanke på volumet. Han skrudde av musikken før han fisket mobilen opp fra lomma "Det er Liam" sa han. Jeg rynket pannen. Kan skulle sikkert bare spørre hvordan det gikk med han. Zayn la mobilen inntil øret og satte seg opp på sjenken. "Hallo" sa han. Jeg kunne høre en svak mumling fra mobilen, men jeg kunne ikke tyde på hva han sa, men ansiktsutrykket til Zayn tydet på at de var noe uventet. "HÆ?" skrek han og skikket bort på meg, som om det hadde noe med meg å gjøre. Et stort glis spredte seg over ansiktet til Zayn og han begynte og hoppe rundt i rommet, mens jeg bare sto der. Og skjønte ingenting. Mer forvirret ble jeg da han kastet seg rundt meg og ga meg en stor klem "Hva skjer?" spurte jeg. Han smilte til meg "Vi har blitt nominert til en brit!" utbrøt han og begynte å hoppe igjen. Jeg sperret opp øynene "Hvordan?" "Music video of the year" sa han enda like glad. Jeg nappet til meg mobilen hans og skrudde på høytaler "Liam! Du tuller? SANT?" skrek jeg inni mobilen. "Hallo! Man tuller ikke med sånt, Nicole" svarte Liam. Jeg skikket bort på Zayn, han gliste enda. "Men jeg må gå nå, men vi får snakke om det når dere kommer hjem" sa Liam fort og la på før jeg fikk sakt hade. En kort stillhet kom over rommet før jeg så opp på Zayn igjen. Han skikket på meg før jeg hoppet på han og ga han enda en klem.

Bare to timer senere kom guttene gående inn døra mens jeg og Zayn satt på kjøkkenet og spiste pizza. "Harry!" skrek jeg og løp bort til ham. "Gratulerer!" sa jeg glad. Han løftet meg opp. og bena mine lettet fra gulvet. "Har du ringt Anne?" spurte jeg da han puttet meg ned. Han kysset meg fort på leppene "Du altså! Skulle nesten tro hun var din mor" lo han. Jeg trakk på skuldrene "Jeg bare tenkte hun ville vite det" sa jeg. "Jeg ringte henne med en gang." sa han og kysset meg enda en gang. Denne gangen litt lenger. 

Liam og Louis ringte til Eleanor og Danielle og fikk dem til å komme over, og ta med PC-ene sine. Vi satte oss alle ned og begynte å stemme. Jeg hadde allerede laget meg 14 nye e-mail adressen, noe som ressulterte i at jeg hadde stemt 16 ganger. Siden jeg allerede hadde to. "Jeg er sulten! Siden vi skal sitte her en stund, kan ikke dere jenter dra ned til butikken?" spurte Liam og skikket bort på oss. Jeg så bort på Danielle som så på Eleanor, som så på seg selv "I joggebokse?" spurte hun skeptisk. "Nei! I gallakjole! Kan dere gå?" spurte en utålmodig Niall. Jeg nikket "Jeg kan gå jeg. Dere trenger ikke å bli med." sa jeg. "Joda! Jeg blir med. Kom da Eleanor!" Eleanor sukket og reiste seg opp "Håper ingen tar bilder denne gangen da" mumlet hun. Jeg lo en kort latter og kysset Harry kjappt på kinnet "Snart tilbake" smilte jeg. "Du vet hva jeg vil ha?" Jeg nikket og drog på meg jakken. "Twix?" "Nicole! Jeg sa jo at jeg skal bli sunn. Et eple, såklart" sa han. "Okei!" Jeg snudde meg mot døren å ventet på at han skulle åpne munnen igjen "- Men det er jo fredag.. såååå" Jeg himlet med øynene og drog med meg jentene ut.

Imorgen skal jeg ha et lite maraton. Ikke ha for store forventninger, men det har vært for dårlig fra min side i det siste, så dere fortjener det.

Jeg sukket når jeg ikke kunne se dem mer. Det var et lite stikk i meg. Den siste uka, hadde Bell vært mye med Louis. Og det føltes ut som hun ikke ville bruke tiden sin med meg. Jeg ristet på hodet, og sa til meg selv: "De er bare venner. Hun kan jo ikke være med deg 24/7. Louis er morsom, og en god venn. Derfor bruker hun mer tid med ham en meg. Fordi hun vil ha litt variasjon. Det vil alle."  Det var i alle fall det jeg prøvde å få meg selv til å tenke, men tankene mine kom alltid over på: " Hun er lei av meg. Jeg er ikke morsom lengre. Hun har følelser for mister perfekte Louis Tomlinson." Selv om jeg kunne ønske at jeg ikke trodde på disse tankene, og at jeg bare kunne glemme dem. Klarte jeg det ikke. 

 _______________________________

Jeg viftet bort tanken og ble med de andre i samtalen. Jeg klarte faktisk å glemme Louis og Bell i noen minutter. Og før jeg visste ordet av det, var dem tilbake. Eller. Jeg hørte dem komme inn ytterdøra. Vi kunne høre latteren til Bell på lang vei. Den var faktisk litt komisk, så NIall brøt ut i latter han også. Latteren hans var jo like søt som Bell sin. Hah. 

Bell og Louis kom til syne, og de var helt . . . møkkete? "Hva har skjedd?" spurte Serine. "Vi ble angrepet av paparazzier. Så jeg fikk dagens trim," lo Bell og kom lengre inn i rommet. Hun skulle til å sette seg på fanget mitt. "Døh, du er helt skitten. Gå opp og skift!" klagde jeg. Hun himlet med øynene. "Greit det, rena." Hun smilte til meg før hun løp opp trappen. 

"The sleepover" hadde gått fint. Endelig litt deilig å ha det gøy igjen. Selvom Bell og Louis var mye sammen for tiden, hadde jeg det gøy den dagen. Neste dag hadde alle en liten 'hangover', unntatt Liam, da. Vi la oss ikke før sent på natt. Men vi fikk søvn. For vi sov ganske lenge dagen etter. 

Uka passerte fort. Og jeg mistet en god del av selvtilliten min. Bell viste ikke at hun hadde mistet interessen for meg, men hun viste veldig mye interesse i Louis. Jeg hadde mange ganger vurdert å si ifra. Men jeg var for redd for å miste henne. Min kjæreste. Min alle beste venn. Så jeg måtte leve med synet. Bell som lo av Louis 24/7, og jeg som satt ved siden av og små lo. I morgen var det en måneds jubileumet til jeg og Bell. Og selvfølgelig hadde jeg planer. Jeg skulle ta henne med på en resturant ved sjøen. Og vise hvor mye hun faktisk betyr for meg. 

Nå satt jeg på i senga mi på rommet mitt, mens Louis og Bell var på butikken. Jeg tror kanskje Niall ble med. 

Plutselig banket det på døra. "Kom inn!" ropte jeg. "Å, hallo Eleanor. Hva gjør du her?" spurte jeg da jeg fikk øye på hvem det var som kom inn. "Hei, jeg må bare snakke med deg litt," mumlet hun og kom lengre inn i rommet. Hun var ganske så blek i ansiktet, og hadde mørke sirkler rundt øynene. "Eleanor, er det noe galt?" spurte jeg og satte meg lengre opp i senga. Hun satte seg stille ned ved siden av meg. "Jeg bare tenkte du skulle vite dette," sa hun stille og tittet forsiktig bort på meg. 

____________________________

Mer? 

//Kornelia ♥

Jeg gikk enda litt lengre inn i rommet og fikk øye på en kommode, med mange bilder på. Jeg flyttet bena fort, og snart sto jeg allerede foran den. Det var sikkert 10 bilder oppå den. Noen lå med bak siden opp, slik at jeg ikke kunne se bilde og noen sto. Jeg skikket nysgjerrig på bildene og gispet høyt da jeg så personen på bildet. Jenta, som jeg trodde var Elisabeth, lignet faktisk på meg. Hun hadde bølgete brunt hår ned til midjen. Skulle nesten tro det var en kopi av meg selv. Men hvorfor hadde Thomas og hun kvinnen bare kidnappet meg, uten å spørre om jeg faktisk var datteren deres. De måtte jo skjønne at det kom til å være noen ute i denne store verden som lignet på datteren deres. Det som jeg var mest nysgjerrig på: var hvor Elisabeth egentlig hadde blitt av. Hadde hun rømt hjemmefra og stukket av, eller hadde det skjedd noe enda verre. Da slo en tanke ned i meg. Ikke sånn bokstavlig talt da, men du skjønner nok hva jeg mener. Hva om Elisabeth hadde skrevet i en dagbok når hun var her, og hadde gjemt den?Foreksempel under madrassen i sengen? Jeg snudde mot sengen og gikk de få skrittene  bort til den. Det var en liten, enslig seng, med dynetrekk dynket i farger. Jeg satte meg ned på huk og løftet madrassen litt opp. Man skulle nesten tro jeg var synsk. For der: rett under madrassen lå det en liten bok. Jeg tok fort boken ut og slapp madrassen ned, før jeg satte meg oppå den. Boken jeg holdt var veldig liten, og enkel å gjemme, hvis det gjalt liv og død. Jeg kikket nærmere på den og såg at det sto noe på forsiden. Jeg løftet boken opp til ansiktet mitt og myste mot den. Elisabeth sin dagbok sto det med tykke svarte bokstaver. Jeg klarte ikke å holde meg lengre, så jeg åpnet dagboken. Jeg vet at det er slemt å lese andre sine dagbøker, men denne ene gangen var det noe veldig viktig som var grunnen. Hvor var Elisabeth blitt av? Jeg åpnet fortsiktig boken og begynte å lese.

Jeg er kjempe lei meg for at det ikke har kommet en ny del av historien i det siste. Men jeg har så sykt mange prosjekter for siden jeg må levere. Har sikkert et innlevering/prøve i hvert eneste fag.

Mer?

"Babe?" Jeg skikket opp på Harry. "Blå eller hvit?" spurte han og holdt opp to skjorter. Jeg skikket bort på den gråe dressen som hang over skapet og videre bort på Harry "Blå, hvis ikke blir det for.. stivt" svarte jeg. Han kom bort til meg og kysset meg fort på kinnet før han gikk inn på badet igjen. Jeg drog frem Iphonen og studerte den. Jeg hadde savnet den. "Har du funnet mobilen din igjen?" spurte Harry som sto i døra ferdig påkledd. Jeg skikket opp på han og smilte "Ja! Jeg fant den under sengen min" sa jeg. Han rynket pannen "Du er så vimsete" mumlet han. "Hvem var det som skulle bli med på middagen, forresten?" spurte jeg og la vekk Iphonen. "Bare noen venner" svarte han og rettet på kragen. "Jentevenner?" spurte jeg og hevet et øyenbryn. Han smilte "Mhm, men bare noen gamle damer" svarte han. "Nå gjør du meg bare mer urolig" sa jeg. Han lo "Slapp av. Det er bare noe jobb greier. De har visst en eller annen nyhet:" sa han. "Åja! Så guttene skal også bli med." Han nikket "Men ikke Zayn. Han er syk." "Hvordan syk?" spurte jeg. "Bare vondt i magen" "Stakkar." "Han hadde sikkert blitt glad om du kom bortom, da" foreslo han. "Jo, jeg skal jo ingentling" sa jeg og trakk på skuldrene.

"Heeei." Jeg smilte mot Zayn som satt i stua med macen sin på fanget. "Hei Nicole! Hva gjør du her?" spurte han og smilte tilbake. "Vel, siden de andre guttene skal ut, og du ikke kan, og jeg kjeder livet av meg hjemme så jeg tenkte at jeg kanskje kunne være her ikveld. Bare om du vil altså." Han smilte bare enda mer "Jeg som trodde jeg var nødt til å være alene." Jeg fniste og satte meg ned på bena hans "Gjør det veldig vondt?" Han stønnet "Du aner ikke" "Har du tatt noen piller?" Han rynket pannen. " ibux eller paracet. Det er hemmeligheten til hvordan jenter overlever" smilte jeg og gikk inn på kjøkkenet "Har du noe?" spurte jeg. "Tror det står noe i hjørneskapet" svarte han. Jeg åpnet det. Ibux hadde han hvertfall. Jeg tok med et vannglass og gikk ut til han "Her" sa jeg og rakte han pillen og vannet. Han nølte litt meg tok den. 

En halvtime senere hadde Zayn mer energi en jeg noen gang hadde sett. Noen timer med vondt i magen hadde gitt han mer energi en ti redbull. Han gikk stirret ned på PC-skjermen "Vi kunne gjort en twitcam" foreslo han. Jeg lo "Ja særlig. Ikke tale om at jeg viser meg frem for hundre tusen mennesker, live" sa jeg. "Hundre tusen?" Jeg nikket "Liam fikk jo det" "Ja, men Liam holder på i flere timer" sa han. Jeg ristet på hode "Nei! Da får du gjøre det alene" lo jeg. "Da får vi helder gjøre dette da" sa han og smilte mens han gikk mot Ipod dockingen. "I pimp tp the beat, walking down the street in my new la freak, yeah"  Jeg lo og gikk ut på gulvet meg han. Mens det eneste jeg gjorde var og håppe opp og ned mens jeg danset noe jeg kalte "Dra kredittkortet" prøvde Zayn seg på noe litt annet.

Åhh! Delene mine er såå dårlige fortiden! Sorry, men jeg føte bare at jeg måtte legge ut en ikveld. Dere fortjener virkelig ikke så dårlig oppdatering.

"Har ikke du en far med en god del penger, da? Han vil vel betale noe for deg. Uansett så trenger du ikke å betale. Du skal bo med fem hyggelig gutter, og vi er seriøst veldig snille. Så du får lov til å bo her gratis!" smilte Zayn og lente seg mot albuen han støttet seg med. 

____________

Jeg ristet på hodet. Nei. "Jeg kan ta vare på meg selv," mumlet jeg og så ned på fingrene mine. "Jeg vet det," sa han litt usikkert og så på meg. "Fint, nå vil jeg. . drikke en til øl," sa jeg og reiste meg opp og gikk bort til kjøkkenet. Jeg gikk bort til kjøleskapet og tok meg en flaske øl. "Bø!" hørte jeg bak meg, og gjett om jeg skvatt! Jeg snudde meg og fikk øye på Louis, som lo seg i hjel. Jeg skulte på han, og slo han i skuldra. "Du er så dum!" jeg ristet på hodet og himlet med øynene. Han spilte uskyldig og trakk på skuldrene.

"Jeg kjeder meg. Den filmen var gørr." Jeg så på Louis som gikk bort til kjøleskapet for å finne seg en øl han også. "Jeg vet. Liam har dårlig smak for filmer, i følge meg," svarte jeg og tok en slurk av øl flasken. "Vi kan jo gjøre noe spontant?" spurte Louis og så på meg med et rart smil. Jeg hevet et øyen bryn. "Som hva da?" "Det aner jeg ikke," sukket han. Jeg ristet på hodet og himlet med øynene, enda en gang. "Kan vi ikke ha. . . en photoshoot?" Jeg så rart bort på ham. "Photoshoot?" Dette var hans andre øl. Så han var ikke så full. Rart. "Ja, det er ganske så gøy skjønner'u," sa han og passerte meg. "Javel, greit." Sa jeg usikkert og gikk tilbake til stua. "Vent da, skal hente kameraet,"  sa Louis og spurtet ut rommet. 

Den lille 'photoshooten' vi hadde var faktisk morsom. Akkurat nå så vi igjennom bildene vi tok på tv'en. Eller via mac'en da. Det kom noen pinlige bilder av meg i blant. Men det gjorde det med alle, så egentlig var det ikke så pinlig alikavel. Louis hadde vært fotograf og sagt hvordan vi skulle posere. Fra å prøve å bite seg selv i albuen til å klype seg selv i rumpa. Forventet noe annet? Nei, ikke sant.

"Jeg kjenner en sånn. . . dude, som er syyk flink til å redigere bilder. Jeg spør ham i morgen om han har tid til å redigere noen av dem," Sa Louis som satt i en stol og slurket i seg øl'en sin. "Greit, Boo, men vi har ingen bilder av deg," sa jeg lurt og ga ham et blikk. Jeg ga ham det blikket. Han så skremt på meg. "Uh. . . Ja?" "Det er ikke så skummelt! Jeg skal bare være fotografen din for noen minutter. Kom!" Jeg reiste meg og gikk bort til tv'en og dro ut overførings ledningen og tok med meg kamerat. "Hva skal vi gjøre, da?" sutret Zayn. "Dere får klare dere uten oss i et par minutter. Jeg vet det kan bli vanskelig, bare hold ut, babe!" ropte Louis før vi gikk ut av rommet. 

Zayn P.O.V

Jeg sukket når jeg ikke kunne se dem mer. Det var et lite stikk i meg. Den siste uka, hadde Bell vært mye med Louis. Og det føltes ut som hun ikke ville bruke tiden sin med meg. Jeg ristet på hodet, og sa til meg selv: "De er bare venner. Hun kan jo ikke være med deg 24/7. Louis er morsom, og en god venn. Derfor bruker hun mer tid med ham en meg. Fordi hun vil ha litt variasjon. Det vil alle."  Det var i alle fall det jeg prøvde å få meg selv til å tenke, men tankene mine kom alltid over på: " Hun er lei av meg. Jeg er ikke morsom lengre. Hun har følelser for mister perfekte Louis Tomlinson." Selv om jeg kunne ønske at jeg ikke trodde på disse tankene, og at jeg bare kunne glemme dem. Klarte jeg det ikke. 

_______________________________________

Mer? Tips; Ikke lag kakedeig bare for å spise deigen. Du får vondt i magen!

//Kornelia ♥

♥ Hovedmålet deres er å fortsette og lage bra musikk

♥ Zayn er mørkeredd, så han sover med nattlampe om nettene.

♥ På vei tilbake fra The Brits afterparty, sang guttene Torn.

♥ Zayns favoritt Superhelt er Supermann

♥ Liam elsker å lage mat

♥ Guttene sier at Eleanor er jente versionen av Louis

♥ En tatovør i LA forvekslet Zayn med Rob Kardashian

♥ Harry vil ha en kjærest som ikke er redd for å vere seg selv

♥  Harry og Ed Sheeran har spesielle kallenavn for hverandre som er:  Potter og Weasley

♥  Up All Night kom på #1 og #2 på Itunes, 10 min etter å ha blitt lagt ut

♥  Menst de var på shopping, la Louis en ubrukt prislapp i baklommen til Harry slik at han satte i gang alle butikk alarmene

♥ Harry liker ikke majones

♥ Louis liker ikke tatoveringer

♥ Niall liker når jenter leker med håret hans

♥ Louis og Liam har fått Harry til å gråte 2 ganger, ved å gi ham en Wedgie og rettet håret hans i søvne.

//Rina

Jeg åpnet skuffen, og synet av masse dingser. Bland annet ladere, terninger, ehmm.. upassende magasiner og Iphonen min. Jeg skikket vekk og skulle til og lukke skuffen da jeg måtte se oppi igjen. Iphonen min! Hva gjorde den her?

Jeg plukket den opp og skikket på den. Deffinitivt min. Akkurat da den tanket slo meg dukket Kelly opp i dørkarmen "Faen!" mumlet han da han så meg stå med mobilen i hånden. "Hvorfor har du iphonen min?" spurte jeg litt forvirret. "Ehm.." "Var det du som tok den?" Han skikket ned på skoene sine. "Kelly!" sa jeg irritert. Han så usikkert opp på meg "Du snakket om Harry hele tiden, og jeg ville bare ha deg litt for megselv for en gangs skyld." sa han. Jeg rynket pannen og forsto ikke helt hva han mente "Så.. du tok mobilen min?" spurte jeg rolig, ikke helt sikker på hvordan jeg skulle reagere. Han nikket. "Men, jeg skjønner ikke helt" mumlet jeg. "Nicole. Du har kjent meg siden første klasse. Har du ikke skjønt det?" spurte han. Jeg følte meg litt dum, men jeg hadde virkelig ingen anelse om hva han bablet om. "Nicole. Jeg liker deg" sa han. Hæ? Nei! Han tullet. Aldri i verden "Som.. som en venn?" prøvde jeg meg. Han ristet på hode og åpnet munnen for å si noe, men jeg kom han i forkjøpet "Hva med at vi bare fortsetter med matten" foreslo jeg. "Men.. men.. vil du ikke snakke om det?" spurte han forvirret og fulgte meg med blikket mens jeg passerte han i døren. Jeg snudde meg og klistret på et smil "Det går bra. Du vet jo at jeg har Harry uansett, så det er vel egentlig ingenting å snakke om" sa jeg og snudde meg fort for så og gå ut i stuen. En forvirret Kelly fulgte etter meg. Jeg satte meg ned i sofaen og åpnet boken og plukket opp en blyant. "Er du ikke sur?" spurte han og bøyde hode, i håp om å få øyekontakt meg meg. Men jeg skulle ikke la han få det, så jeg bare ristet på hode.

"Ehm.. hade da" sa han og klødde seg i bakhode. Jeg skikket ut vinduet. Det høljet ute, så jeg drog på hetten "Ser deg imorgen" sa jeg og smilte forsiktig før jeg åpnet døren og gikk ut. "Skal jeg kjøre deg. Det er litt langt til bussen?" ropte Kelly etter meg. Jeg snudde meg rundt og ristet på hode "Det går fint!"

Fikk forresten en telefon fra en veninne. Hun hadde vært på extra leker og der solgte de visst syv forskjellige One Direction plakater. Sånne store, som er ca en meter høye elns.. de koster 60 kr :)

Haha, lol. SÅ ikke før nå at det ikk var noe del 54. Har ikke skrevet den heller. Så ette er del 57 folkens, og forrige var del 56. Skal ordne opp i det snart!

Vi satt i trappa utenfor huset og var stille et minutt før noen sa noe. "Du vet jeg bryr meg om deg, Bell?" Han så bort på meg og møtte blikket mitt. Jeg nikket. "Og jeg har tenkt litt," sa han og så på meg. Fortsatt. "Louis, hør. Jeg vil ikke ha pengene dine," sa jeg bestemt. Og det var i grunn sant. Jeg ville ikke bli kjent som jenta som er fattig. Det kom jo til å bli kjent rundt i verden, siden jeg var kjæresten til selveste Zayn Malik. "Hvorfor ikke?" Spurte han oppgitt og sukket. "Fordi, jeg kan klare meg selv på egenhånd. Jeg er ikke et lite barn lenger." Jeg så bort på veien et par sekunder, men så tilbake på ham igjen. Han tenkte seg om i noen sekunder før han spurte meg: "Hvorfor flytter du ikke bare inn hos oss?"

___________________

Jeg himlet med øynene. "Flytte inn hos dere?" sa jeg usikkert. Han trakk på skuldrene og la til: "Ja, hvorfor ikke?" Jeg ristet på hodet. "Dere er verdenskjente. Som betyr at dere reiser nesten jorda rundt hvert eneste år. Eller i år skal dere i alle fall det. Skal jeg liksom være hjemme alene i huset? Det svære huset. Og uansett er det for mye å be om, pluss at jeg ikke kan betale dere tilbake.  Jeg skal jo starte på College." Jeg sukket og satte meg ned i et av trappetrinnene. "Men," startet han, men jeg ga han et seriøst blikk. "Du kan jo utsette det et år. Starte på College igjen, til neste år. Og når jeg tenker jeg om, trenger jeg en assistent. Så kan du være med oss rundt  på tourer," sa han og dultet meg bort i armen. Jeg måtte le litt. Søt var han i alle fall. "Jeg vet ikke jeg, Lou. . ." "Kom igjen! Prøv noe nytt. Hva kan være morsommere enn å være assistenten til meg. Tenkt deg om. Hallo? Jeg er jo morsom." Han klappet en hånd på skuldra mi og smilte bredt. Jeg himlet med øynene og fniste. "Joda, joda. Vi får se, må snakke med Zayn. Tenk om han ikke vil ha meg med," sa jeg og lage en sirkel med munnen. Altså den siste setningen var bare for 'tøys'. "Trenger ikke han sin godkjennelse for å bli min assistent," sa han og reiste seg opp. Jeg også. Jeg pustet ut og trakk ut hånden. "Greit," sa jeg og festet blikket mitt i hans. Han smilte lykkelig og tok hånden min. Begge ristet i hverandres hånd. Jeg smilte før jeg dro han inn i en ordentlig bamseklem. "Takk, Lou." 

"Hva skjer med at dere flørter så, a?" sa Zayn lavt, slik at bare jeg kunne høre det. Jeg himlet med øynene før jeg lo sarkastisk. "Ha-ha." Han lo litt og dultet meg bort i armen. "Forresten, jeg skal flytte inn hos dere!" sa jeg glad. Filmen var akkurat ferdig, og da mener jeg akkurat. Alle snudde seg mot oss og et lite "høh?" kom ut av munnen til Harry. Jeg lo litt. Ikke meningen at alle skulle høre det. Jaja, det gjorde ikke noe stort. "Vil du ikke ha meg her?" lo jeg og kastet et blikk over på Harry. Han ristet på hodet. "Nei, nei." Jeg flyttet blikket over på Louis, som smilte søtt til meg, og så over til Zayn igjen. Han hadde en liten 'o' plastert rundt leppene sine. "Skal du? Hvem har du snakket med? Eller har du bare bestemt deg helt uten videre?" sa Zayn glad. "Nei, Louis spurte om jeg hadde lyst å flytte inn hos dere," sa jeg og slang et slengkyss bort til Louis. "Det er jo. . . topp!" sa Zayn og ga meg et kyss. "Jeg vet! Og forresten, jeg skal bli 'den nye assistenten til Louis Tomlinson'" sa jeg og dramatisterte litt vel mye. Jeg var bokstavligtalt helt i hundre. Jeg vet ikke hvorfor jeg nølte i begynnelsen, for når jeg tenker over det. Kommer dette til å bli topp! 

"Assistenten til Louis?" spurte Zayn og kastet et blikk over på Louis. "Jepp," sa jeg glad og kastet et par popcorn i munnen. "Vel, gratulerer! Tror jeg. . . ?" sa han og smilte smått. "Tror jeg?" spurte jeg og hevet et øyenbryn. "Ja, han er UTROLIG rotete!" lo han og kastet popcorn bort på Louis. Louis geipet tunge tilbake og himlet med øynene. "Jeg får jo lønn, slik at jeg kan betale litt av kostnaden det er av å bo her." Jeg så over på alle i rommet. Eleanor som fiklet me fingrene sine, og Danielle som satt og følgte med. Serine satt og så på hver enkelte. Og Guttene som, ja, så ut som . . . guttene. "Har ikke du en far med en god del penger, da? Han vil vel betale noe for deg. Uansett så trenger du ikke å betale. Du skal bo med fem hyggelig gutter, og vi er seriøst veldig snille. Så du får lov til å bo her gratis!" smilte Zayn og lente seg mot albuen han støttet seg med. 

________________________________________

Mer? Haha, spennende deler for tiden? Neste historie blir vel mer planlagt, siden jeg har startet og tenkt på den for lenge siden. 

//Kornelia ♥

Jeg elsket virkelig og bli med Kelly hjem. Familien hans var så koselig. Og lillesøsteren så utrolig søt. En fire år gammel jente med navnet Mia. Hun hadde langt gyllenblondt hår, og havblåe øyne. Selv om de bare var halvsøslen, hun helt Britisk og han bare halvt kunne jeg lett se likhetene. Hun diltet etter oss uansett hvor vi gikk i huset, og tittet konstant nedi boka mi mens vi holdt på med geografien. "Se, Kelly! Det er Spania!" gliste hun og hoppet ned på fanget mitt mens hun pekte på landet. "Jeg har aldri vært i Spania" mumlet jeg. Kelly skikket sjokkert på meg "Seriøst?! Det er fantastisk der!" sa han. "Har hørt at shoppingen er ganske bra!" Han nikket "Dødsbra!" "Mia! Jeg skal dra til butikken nå. Vil du bli med?" ropte Sally fra kjøkkenet. Hun hoppet opp og sprang ut på kjøkkenet. Like etter hørte vi døren smelle igjen og bilen starte i innkjørselen. "Endelig" fniste Kelly. Jeg trakk på smilebåndet "Jeg har lyst på en lillesøster" sa jeg. "Og jeg har alltid hatt lyst på en sorebror så vi kan jo bytte." "Tro meg, du vil ikke ha Evan." advarte jeg. "Han er jo kjempesnill. Også er det takketvære han at vi vant på lørdag" svarte han. Jeg sperret opp øynene "Vant dere?!" spurte jeg. Han nikket "Visste du det ikke?" "Har ikke vært så utrolig mye hjemme i det siste" svarte jeg uskyldig. "Det var fantastisk. Vinner vi på onsdag, går vi videre til New York" sa han entusiastisk. Jeg ble glad av å se han sånn. Det var som å se Harry etter at han hadde vært på scenen. Verdens lykkeligste blikk.

"Sulten?" spurte Kelly og lukket matteboka. "Vi er ikke ferdige" svarte jeg nølende. "Det gjør ikke noe. Vi har gjort dette i.." han skikket ned på klokka på håndleddet sitt "TO TIMER!?" utbrøt han. "Det er ikke så lenge" lo jeg. "Kanskje ikke for deg, nerd. Men for meg er det altfor lenge" sa han og tok tak i hånden min og drog meg med inn på kjøkkenet. "Pizza?" spurte han. "Hva skjer med at alle tilbyr meg pizza fortiden?" spurte jeg og satte meg ned på en av stolene som sto plassert inntil kjøkkenbenken. Han trakk på skuldrene "Det er lett å servere. Er det det eneste Harry gir deg, eller?" spurte han og tok en frossen pizza ut av fryseren. Jeg ristet på hode "Ikke i det heletatt faktisk. Han er en ganske flink kokk, faktisk" sa jeg. "Vel, ikke har samme forventninger til meg" lo han og skrudde på ovnen. "Det går bra. Vi kan være like" sa jeg og gliste.

"Om det er bare meg eller er det veldig kaldt her inne?" spurte jeg og skikket på Kelly som sto klar til å ta ut pizzan. Han rynket pannen "Synes det er varmt jeg. Kanskje du begynner å bli syk?" Jeg trakk på skuldrene. "Bare gå inn på rommet mitt, også finner du en av collage genserne mine. De er utrolig varme, og behagelige." sa han. Jeg smilte og nikket før jeg hoppet av stolen og gikk bortover mot rommet til Kelly. Et "GET OUT!!" skilt tydet på at den var riktig rom. Jeg åpnet døren. Kjedde med at alle plutselig var så ryddige? - untatt meg da. Men jeg er unik. Han hadde tre komoder inne på rommet, så jeg skjønte ikke helt hvor jeg skulle lete. Jeg gikk først bort til den nærmeste. Den var bare fylt med fotball drakter og andre fotball greier. Ikke der. Så jeg gikk videre til neste. Jeg åpnet skuffen, og synet av masse dingser. Bland annet ladere, terninger, ehmm.. upassende magasiner og Iphonen min. Jeg skikket vekk og skulle til og lukke skuffen da jeg måtte se oppi igjen. Iphonen min! Hva gjorde den her?

10 kommentarer så kommer en ny :)

For dere som ikke har fått et med seg, hadde jeg tatt noen dager fri. Kjenner at jeg trengte det. Har tilbragt hver eneste dag med noen venninner, som var på tide!

 "Louis?" spurte jeg lavt og dultet han lett bort i skuldra. Han så bort på meg og svarte: "ja?" "Jeg må fortelle deg noe. . ." sa jeg litt usikkert. Men når det var sagt kunne jeg ikke ta det tilbake. 

____________________________

Han ga meg et seriøst blikk og byttet sittestilling. Jeg så rundt meg, for å forsikre at ingen fulgte med på oss. Det var litt plagsomt, at Zayn lå og snorket på skuldra mi. Men siden jeg ikke ville snakke med han om det, så lot jeg han bare ligge der. Har skjønt at han våkner ganske fort. Så det var derfor jeg lot han ligge på skuldra mi. Jeg rettet blikket bort på Louis igjen, som hadde et rart ansiktsuttrykk. "Jeg snakket med mamma i går, og. . . Og hun og pappa skal skilles. Pappa er sjefen til mamma, og han hadde nok ikke ansatt henne hvis de ikke var gift. Pappa skal flytte ned til Norge, der jeg er født, igjen. Mamma mister jobben, og har ikke rå til å betale for meg og henne i huset vi bor i nå. Så vi må flytte til et billig, lite hus. Det går veldig dårlig økonomisk for oss. Siden pappa ikke bryr seg så særlig stort om meg, eller oss. Han har bare dratt, og latt meg være igjen. Og jeg har brukt opp alle pengene jeg har på kortet. Jeg ringte derfor til mamma og spurte etter mer, men det gikk jo selvfølgelig ikke. Så ringte jeg pappa, men han svarer ikke, og det tror jeg ikke han kommer til å gjøre heller. Han vil sikkert ut av livet mitt eller noe. Noe som egentlig går helt greit, siden han aldri var der for meg. Men, nå har jeg ingen penger, og jeg skal fortsatt være her i 3 uker til. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre." 

Med en gang jeg var ferdig med å snakke, dro han meg inn i en klem. Klemmen varte noen sekunder, og det var jo selvfølgelig noen som merket det. Jeg hørte et kremt som kom fra munnen til Eleanor. Men i grunn brydde jeg meg ikke. "Du kan låne penger av meg," hvisket han i øret mitt før han slapp klemmen. Alle så på oss, så jeg mumlet lavt et nei. Jeg plusset også på "jeg kan ikke det!" kanskje litt for høyt, siden Zayn våknet. Han så forundret på oss, siden alle øynene var rettet mot meg og Louis. Vi sa ikke noe mer. Han visste godt at jeg ikke ville at alle skulle vite om dette. Jeg kastet et blikk mot ham, for å være sikker på at han tiet. Og et gjorde han. Alle rettet blikket bort på tv-skjermen, unntatt Zayn og Eleanor. Zayn så på meg, og Eleanor på Louis. Stakkars. Det var lett å se at hun fortsatt var knust etter bruddet. Louis er ikke alltid riktig klok. 

Jeg kjente armen til Zayn snike seg rundt meg, og jeg måtte smile. Han kysset meg på kinnet og hvisket i øret mitt: "hva var det som skjedde?". Jeg sukket og møtte blikket hans. "Ingenting," sa jeg fort og plastret et smil. Et falskt smil. "Sikker? Du vet at jeg alltid er her, ikke sant?" Han festet øynene i mine og klemte meg hardere med armen som han hadde rundt meg. "Selvfølgelig vet jeg det," forsikret jeg han. "Fint," hvisket han før han kysset meg på munnen. Jeg smilte og var fornøyd med at han trodde på meg.  

"Bell, blir du med ut en tur?" hørte jeg Louis si bak meg. Jeg snudde meg, samme gjorde Zayn. Han sto ved døra, som førte ut til kjøkkenet. Han nikket bort mot døra og så på meg. Jeg så på Zayn, før jeg reiste meg opp. Jeg nikket og smilte til ham. Jeg fulgte etter han bort til døra, og bort til gangen. Filmen var enda ikke ferdig, og den var utrolig dårlig. Liam påstod at den var himmelsk bra, men det var den ikke.  Jeg tror kanskje det var jeg, Zayn og Louis som var uenige i ham, for vi fulgte ikke med i det hele tatt. Jeg tror ingen av dem andre merket at vi gikk engang. Så oppslukt var de i den.

Jeg stappet på meg noen sko, og det samme gjorde Louis. Siden det var sommer, var det fortsatt ganske varmt ute, så jeg tok ikke på meg noen jakke. 

Vi satt i trappa utenfor huset og var stille et minutt før noen sa noe. "Du vet jeg bryr meg om deg, Bell?" Han så bort på meg og møtte blikket mitt. Jeg nikket. "Og jeg har tenkt litt," sa han og så på meg. Fortsatt. "Louis, hør. Jeg vil ikke ha pengene dine," sa jeg bestemt. Og det var i grunn sant. Jeg ville ikke bli kjent som jenta som er fattig. Det kom jo til å bli kjent rundt i verden, siden jeg var kjæresten til selveste Zayn Malik. "Hvorfor ikke?" Spurte han oppgitt og sukket. "Fordi, jeg kan klare meg selv på egenhånd. Jeg er ikke et lite barn lenger." Jeg så bort på veien et par sekunder, men så tilbake på ham igjen. Han tenkte seg om i noen sekunder før han spurte meg: "Hvorfor flytter du ikke bare inn hos oss?" 

_____________________

Mer? klarer ikke å opplaste bilder. Denne delen ble i alle fall litt lang (: ♥

//Kornelia

*Tilbake til Nicole*

"Harry! Har du sett mobilen min?" spurte jeg mens jeg så gjennom veska en gang. Dette var andre gangen, og jeg nektet å kjøpe en ny en gang til. "Nope!" svarte han. Blikket hans vekslet gjennom Ipoden og blackberryen han holdt i hendene. "Harry?" "Mhm" Jeg rettet meg opp og snudde meg mot han "Vet du hvorfor jeg er så glad for at du er kjæresten min?" "Hvorfor?" besvarte han tydelig uinteressert, fremdeles med blikket limt inntil skjermene. "Fordi du lærte meg dette!" sa jeg før jeg nappet til meg både blackberryen og ipoden, bykset over sofaen og begynte å sjonglere med dem. "Nicole! Du mister dem" sukket han og gikk mot han. "Ikke kom nærmere, du vil vel ikke at jeg skal miste dem" sa jeg advarende mens jeg prøvde å konsentrere meg om nettopp, å ikke miste dem. Han skikket utolig på meg "Dette er ikke morsomt" sa han og strakte ut armene, klar for å redde dem fra en halvmeters fall. Jeg flyttet blikket mot sofaen som sto tre meter vekke fra meg. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg automatisk kastet dem mot sofaen. Og flaks for meg, traff jeg. "Guud!" sukket Harry "Du har blitt ganske flink" fniste han nervøs. Jeg gliste "Jo, det synes jeg og"

 "Potetene er snart ferdig, det synes jeg du også burde bli!" sa Harry og lente hånden på kjøkkenbenken mens han så på tomaten jeg studerte. "Jeg bare er litt usikker på hvordan jeg skal kutte den" svarte jeg. Han rynket pannen "Bare kutt den opp!" svarte han. "Men skal jeg kutte den i to først?" "Det som gjør deg lykkelig" svarte han og smilte. Jeg himlet med øynene og kuttet den i to. Jeg hadde kommet i full gang med agurken da det banket på døren. Jeg la alt fra meg og gikk for å åpne mens Harry skrudde av komfyren. Kunne vel nesten gifte som et gammelt ektepar. "Heeeii!" sa en glisende Anne. Hun strakte ut armene og drog meg inn i en stor go klem. Jeg lo en kort latter "Heisan" fniste jeg mens jeg ga en klem til Robin mens Anne forsvant inn på kjøkkenet for å hilse på Harry. Hun hadde ikke sett han på etpar uker, og er det en ting jeg er helt sikker på er at det er utrolig lett å savne Harry. "Middagen er klar, straks Nicole blir ferdig med saltaten" sa han og hintet mot meg. Jeg skikket videre bort på Anne som enda var like glad "Pøh! Vi trenger ikke noe salat! Biff er sunt nok det." sa hun og viftet med hånden. Jeg lo "Neida! Har bare agurken igjen" forsikret jeg og puttet det jeg allerede hadde skjært opp, nedi salatbollen. "Ferdig!"

Jeg hadde aldri egentlig hatt noe "middagselskap" før. Jeg hadde bare fått det servert, pluss at ingen i familien min egentlig var noen særlig kokke-entusiaster, så det gikk mest i pizza, spagetti, taco og posemat. Ja! Og tomatsuppe da. Må ikke glemme den. De gangene jeg faktisk spiste ordentlig mat var faktisk hos Harry. Han var er seriøst god kokk. Det gikk vel mest i taco hos han og da, men de gangene han ville gjøre det spesielt for meg, stelte han i stand med skikkelig avanserte ting, jeg ikke helt forsto meg på. Men det var godt, og det var vel det viktigste. "Dere har vært utrolig flinke! Jeg savner deg" sa Anne og forsynte seg med enda en posjon av salaten mens hun skikket på Harry. "Jo! Du har vært en litt slurvete kokk i det siste" innvendte Robin. Anne skulte på han før hun puttet gaffelen i munnen. "Du må bli med meg til Cheshire snart" sa Harry og skikket på meg. Jeg smilte "Blir med når som helst jeg" svarte jeg. "Ja! Du kan jo sove på rommet til Gemma eller noe. Hun er blitt så glad i deg" foreslo Anne. "Mamma! Hun sover jo sammen med meg" sa Harry nesten litt irritert. "Men Nicole fortalte meg at hun ikke klarte å sove på grunn av det lille sno.." jeg ga henne et advarende blikk. Hun drog inn leppene og sank litt ned i stolen. "Jeg snorker ikke!" utbrøt Harry. Jeg trakk på smilebåndet og skikket på han "Nicole! Jeg snorker ikke!" sukket han. Jeg ristet på hode "Neida" sa jeg forsiktig. "Nå gjør du det igjen!" sa han. "Hva?" spurte jeg og mens jeg prøve å holde maska. "Det sier jeg ikke, for jeg føler at jeg kommer til å få voldsomt bruk for det i fremtiden." Jeg skikket bort på Anne som så unnskyldene på meg "Sorry" mimet hun. 

"Kom hit" nærmest skrek Harry mot meg og pekte ned på bakken. Jeg sto bak den ene steinen i hagen hans og ristet på hode. Han hadde ikke sko, så han nektet å gå lengre en plattingen på terrassen. "Da får du komme å ta meg" lo jeg. "Koman da! Når man blir eldre er det mange som begynner å snorke. Det er normalt" sa jeg. "Men JEG snorker ikke" sa han bestemt. "Ok!" "OGSÅ SIER DU DET TIL MAMMA!" la han til. Jeg lo bare enda mer. At det går ann å lage en så big deal ut av et så lite problem. "Jeg kommer til å bli syk!" sa han advarende. Jeg trakk på skuldrene. "Dust" mumlet han og begynte å gå. "Kom sa kjekken" fniste jeg. Det var veldig kaldt ute, og han hadde lett for å fryse, så han virkelt litt usikker. "Nå kommer jeg" ropte han mens han begynte å løpe mot meg. Jeg skikket rundt meg før jeg begynte å løpe bakover. Men ende opp med å kræsje i den ene busken. "Tok deg!" pep Harry før han kastet seg over meg slik at jeg falt mot busket. Takk og lov for at jeg ikke hadde på meg singlett. "Så hva skal du gjøre nå da?" spurte jeg og skikket han inn i øynene. "Dette vel" svarte han og kysset meg mykt på leppene.

Jeg har vært så URTOLIG eledig i oppdateringen i det siste, og jeg er forferdelig lei meg. Men skal prøve å forbedre meg. Det blir veldig "romantiske" deler i det siste, men tror ikke jeg klarer å slå spenningen til Ingrid uansett, men jeg skal prøve. Og nei, jeg er ikke død, hahaha!

Jeg gikk forbi et tre og fikk øye på et lite hus. Eller hytta kunne man vel heller kalle det. Mannen ledet meg bort til døren på hytten og åpnet den fort. Han pekte at jeg skulle gå inn. Jeg gikk redd inn. Hva var det som skulle skje med meg nå?

"Thomas, har du kommet hjem allerede?" hørte jeg at en kvinnestemme rope gjennom huset. Jeg skikket redd rundt, og prøvde å finne ut hvor stemmen kom fra. Mannen som tydligviss het Thomas, dyttet meg inn i stuen. "Sett deg der" sa han strengt og pekte bort på en stol i hjørnet. Jeg nikket fort og sprang bort, før jeg satte meg ned i lenestolen. Thomas kastet et siste blikk bort på meg, før han forsvant inn i naborommet. Jeg spratt opp fra stolen, med en gang jeg var sikker på at han hadde forsvunnet. Det måtte jo være en plass her, jeg kunne stikke av. Plutselig hørte jeg skritt i retning rommet jeg satt i. Akkurat da jeg hadde satt meg ned, kom Thomas og en kvinne inn i rommet. Kvinnen så like gammel ut som Thomas. Hun hadde krøllete hår som rakte henne akkurat nedforbi skuldrene. Kvinnen kikket bort på Thomas, før hun flyttet blikket bort på meg igjen. Thomas kikket strengt på meg, og jeg fikk frysningen nedover ryggen. Kvinnen reiste seg opp på tå, før hun visket noe inn i øret til Thomas. Han nikket fort, og hun fikk et smil om munnen.

"Jenta mi, så bra du endelig har kommet hjem" sa plutselig kvinnen og gikk mot meg. Jeg stirret forferdet på henne. Hvorfor sa hun at jeg var jenta hennes og at det var bra at jeg endelig hadde kommet hjem? Jeg hadde jo aldri møtt henne før eller vært her. Kvinnen gikk enda mer mot meg og åpnet armene, for at jeg skulle klemme henne. Jeg stirret rart på henne og rygget enda mer. Ryggen min traff veggen, så jeg stoppet opp. Selvfølgelig da. Det gikk jo ikke ann å gå gjennom veggger heller. Vi var ikke akkurat på Galtvort. Tankene mine fløy rundt, fra hvor redd jeg egentlig var. Til å ende opp på å tenke på Harry Potter. Jeg himlet svakt med øynene av den dumme tanken, før blikket mitt landet på kvinnen som sto å stirret på meg, mens hun gikk nærmere og nærmere. Jeg prøvdte å bevege meg, men det var som om jeg var limt fast til gulvet. Nå sto kvinnen rett foran meg, og det var ikke før nå at jeg merket hvor lav hun egentlig var. Og da mener jeg veldig lav, for hun var sikkert to hoder lavere enn meg. Jeg var jo bare 1. 70 eller noe, sist jeg hadde målt meg. "Jenta mi" repetere kvinnen, og klemte meg. Jeg prøvde å komme meg ut av klemmen hennes. Men hun hadde virkelig et jerngrep. Kvinnen fortsatte og klemme meg, mens jeg flyttet blikket mitt opp på Thomas. Han kikket ikke på meg, men på kvinnen. Med kjærlighet i blikket. Thomas merket nok at jeg så på han, for han flyttet fort blikket sitt opp. Slik at det møtte mitt. Blikket hans hardnet og han stirret stygt på meg. Kvinnen som jeg enda ikke vist navnet på, dro seg tilslutt litt vekk fra meg. Hun hadde et alvorlig ansiktsutrykk. "Du har vært slem jente, jenta mi. Bare stikker av fra foreldrene dine. Du har husarrest, resten av måneden" sa hun bestemt. Jeg stirret forskrekket på henne. Kvinnen stirret bestemt på meg. "Ikke se så stygt på meg, Elisabeth. Det var du som stakk av, du fortjener det. Gå på rommet ditt nå, og bli der" fortsatte kvinnen. Plutselig kjente jeg en brennende smerte på kinnet mitt. Jeg tok hånden fort opp til ansiktet mitt, og la den på det brennende kinnet. Den kjølnet litt ned av den kalde hånden. Jeg så sjokkert på kvinnen foran meg, som hadde hånden i været. Hun hadde faktisk slått meg. "Gå på rommet ditt. Jeg sier det ikke flere ganger" sa kvinnen og pekte på trappen. Jeg nikket svakt og sprang opp trappen. 

Det var bare en dør i andre etasje, så det var tydeligviss der rommet som liksom var mitt. Selvom mitt egentlige rommet var hjemme i leiligheten min i London. Gud som jeg savnet London. Spesielt Louis og resten av guttene. Jeg savnet til og med Katarina, som jeg ikke hadde vært med på en stund. Jeg åpnet døren og tok et lite steg inn i rommet. Rommet var helt mørk. Jeg falmet meg fram litt lysbryteren og skrudde på lyset. Rommet ble opplyst med en gang, og jeg tok enda et nysgjerrig skritt inn i rommet. Hvorfor trodde egentlig at de gamle folkene at jeg var datteren deres Elisabeth?

Jeg prøver faktisk å poste så ofte jeg kan. Men det er ikke altid jeg har tid, eller har fantasi. For å si det slik....

Mer?

"Hva mener du med at hun har forsvunnet? Hun skulle jo ha vært der med deg" sa Harry sjokkert inn i telefonen. Jeg nikket og kom på at han ikke kunne se det. "Ja, jeg vet. Hun skulle på do for en og en halv time siden, men hun kom aldri tilbake. Hun har ikke gått på flyet en gang" sa jeg fort. Jeg reiste meg opp fra benken jeg satt på og begynte å vandre rundt på flyplassen. Det begynte å bli mindre å mindre folk på flyplassen. "Har du meldt fra til politiet?" hørte jeg at Harry sin stemme si gjennom telefonen. Jeg tenkte meg fort om. "Nei, jeg har ikke det. Skal jeg gjøre det med en gang?" spurte jeg nysgjerrig. "Ja, gjør det med en gang vi har sagt hade, slik at politiet kan lete etter henne. Imens hun enda er i landet, hvis hun er blitt kidnappet" sa Harry, før han sa hade og la på. Jeg sukket og tastet inn nummeret til politiet. "Du er nå kommet til politistasjonen. Hvordan kan jeg hjelpe deg?" spurte mannen på andre siden av linjen. Jeg begynte å fortelle fra begynnelsen, fra da Eleanor gikk og aldri kom tilbake. "Vi kommer ned med en gang, og begynner å lete etter spor" sa mannen etter at jeg var ferdige med å fortelle. Jeg nikket og sa hade. 

"Hvor var den siste plassen du så Eleanor Calder?" spurte den ene politimannen som hadde kommet ned på flyplassen. "Siste plassen jeg så henne var på cafeen når hun sa at hun måtte en tur på toalettet" sa jeg og pekte bort på cafeen. Politimannen nikket og skrev det ned i en notisboken han hadde i hånden. En time senere fikk jeg endelig gå. Etter å fortalt politiet alt jeg og Eleanor hadde gjort  det siste døgnet.

Eleanors P.O.V

Jeg hoppet rundt inni den lille varebilen. Eller jeg trodde hvertfall den var liten, siden jeg traff veggene hele tiden. Jeg tok hendene opp til hodet og dro posen av. Den hadde ikke blitt festet, for mannen hadde bare hålt den nede, mens vi hadde vært på flyplassen. Tankene mine gikk fra flyplassen og videre til Louis. Hva kom han til å tro nå? Når jeg ikke dukket opp igjen? Jeg kikket fort rundt for å se om vesken min og mobilen min var der. Men selvfølgelig hadde jeg ikke tatt den med meg når jeg hadde gått for å gå på toalettet. Jeg sukket høyt, for nå kunne jeg hvertfall ikke kontakte Louis, og fortelle han hva som hadde skjedd. Etter å kjørt i noe som nærmet seg to timer, stoppet bilen endelig. Jeg skikket fort bort på døren og ventet på at den skulle åpne seg. Ingenting skjedde, men det var veldig masse spetakkel utenfor. Plutselig gikk døren til bilen opp. Jeg blunket kraftig av det sterke lyse som jeg fikk rett i øynene på meg. Etter å ha blunket et par ganger, falt blikket mitt på mannen foran døren. Han hadde langt hvitt skjegg, og hvitt hår oppå hodet. "Ut med deg, jente" sa mannen og skikket strengt på meg. Jeg nikket redd og kravlet ut av bilen. Med en gang jeg var ute av bilen skikket jeg fort rundt meg, for å se etter en flykt vei. Og det var det ikke lite av heller, for vi var midt inni en skog. "Følg etter meg, og ikke prøv å stikke av" sa mannen og vinket at jeg skulle følge etter. Jeg stirret stygt på han. Hvem var han egentlig, som bare kom her og sa hva jeg skulle og ikke skulle gjøre? Jeg fulgte irritert etter han, for jeg viste rett og slett ikke hvor jeg var. Mannen som hadde kidnappet meg gikk foran meg, men han skikke seg over skulderen hele tiden. Sikkert for å se at jeg ikke stakk av. Vi gikk nedover en liten sti inne mellom trærne. Plutselig fikk jeg øye på noe litt lengre framme. Jeg gikk forbi et tre og fikk øye på et lite hus. Eller hytta kunne man vel heller kalle det. Mannen ledet meg bort til døren på hytten og åpnet den fort. Han pekte at jeg skulle gå inn. Jeg gikk redd inn. Hva var det som skulle skje med meg nå?

Mer?

Vet ikke hvordan, men jeg har plutselig fått en vane i å skrive i nå-tid. Så, sorry hvis det er at par ganger i nå-tid, i teksten.

Jeg skulte bort på Eleanor. "Herregud da!" hveste jeg lavt. Hun trakk på skuldrene og løp bort til de andre. "Kommer du?" hørte jeg Bell rope etter meg. "Kommer!" sa jeg før jeg litt sint småjogget bort til henne. 

_________________

"Skal vi ha alt det der?" spurte Bell og så skeptisk ned på matvogna. "Jupp," gliste jeg og kastet ned tre poser til med potetgull. "Hvordan skal vi spise opp alt det der. Vet vi har Niall i huset, men seriøst. Det der er nok for ei uke! Nei, vent. To uker!" Hun kastet på håret og puttet armene i kors. Jeg lo litt av henne. "Bedre med for mye enn for lite," mumlet jeg og gikk over til brus-avdelingen. "Jeg betaler ikke dette her,"  sa hun bestemt og følgte etter meg. "Har ikke sagt noe om det heller," sang jeg og var egentlig klar for å betale. Jeg hadde Bell på slep på vei ned til kassa. Jeg kunne innrømme at det var ganske mye jeg hadde klart å få med meg. Niall måtte i alle fall bli glad. 

"Gaad, du kunne ha tenkt på at vi skulle bære posene hjem," fortsatte Bell å klage. "Vær litt mann, da, Bell."Jeg kastet et blikk over på henne. Og man kunne se at hun var sliten. Hun skulte tilbake, og jeg kunne ikke annet enn å glise i retur. "Vi er halvveis nå," sa jeg og rakte tunge til henne. Hun sukket høyt og pustet tungt ut. "Dust." Jeg gikk over til henne og tok en pose hun holdte. "Tusen takk," sa hun og strakk på nakken. 

Bell's POV

Endelig.

Endelig var vi hjemme. Jeg hørte latter og bråk inne fra huset. Og 'the sleepover' var vel allerede i gang. Louis bærte hjem 7 poser, men jeg bærte tre. Jeg må snart få den kondisjonen min opp. Det trengte jeg. Jeg var egentlig i veldig dårlig form, og jeg spiste alt for mye usunn mat. Jeg hadde ingen unnskyldning enn at jeg skammet meg over det. Ja, ja. Det gjorde vel alle, unntatt Niall. Jeg ønsket selvtilliten hans.

Selvtilliten min ødelegger meg bare. 

I nåværende tidspunkt så vi på en film. Jeg følgte ikke så godt med. Men det var Liam som hadde plukket den ut. Jeg satt i midten av Zayn og Louis. Zayn hadde sovnet på skuldrene min, og alle de andre satt og følgte spent med på filmen. Jeg tenkte på telefonsamtalen min jeg hadde med moren min i går. Mamma var fortsatt sur på meg. Siden jeg ikke ble med dem hjem for litt over ei uke siden. Men det var noe hun sa som virkelig ikke var hyggelig. "Louis?" spurte jeg lavt og dultet han lett bort i skuldra. Han så bort på meg og svarte: "ja?" "Jeg må fortelle deg noe. . ." sa jeg litt usikkert. Men når det var sagt kunne jeg ikke ta det tilbake. 

rar? Wtf. Hva er det du snakker om? 

___________________________________

Mer? lol, dårlig slutt. Men hadde ikke tid til å skrive den bedre siden jeg må stikke ned på dansing nå. 

//Kornelia ♥



   

Jeg sprelte febrilsk med armene og prøvde å komme meg ut av grepet til mannen. Mannen strammet grepet enda mer, slik at jeg fikk vondt i armen. "Auu" klaget jeg og slo til mannen en eller annen plass, siden jeg ikke kunne se noen ting. Mannen brummet, men sa ingen ting. Han fortsatte å dra meg gjennom folkemengden, slik at jeg dumpet borti mange folk. Men det var egentlig ingen som gjorde noe. Utenom å dytte meg tilbake. Plutselig kom vi ut i frisk luft, som betydde at vi var utenfor flyplassen. Eller hvertfall utenfor selve hovedbygget. Mannen fortsatte og dytte meg fortover, før han stoppet opp. Jeg hørte en dør bli åpnet, og plutselig ble jeg dyttet inn i en varebil.

Louis P.O.V

Jeg kikket meg fort rundt, for å se om Eleanor hadde kommet tilbake. Det var mange mennesker inne på cafeen, men ingen Eleanor. Jeg kikket ned på klokken på armen min, og såg at det var på tide å gå ombord på flyet. "Eleanor" sa jeg lavt for meg selv, før jeg reiste meg opp fra stolen. Jeg kikket ned på stolen hvor Eleanor hadde sittet, da jeg la merke til vesken hennes som lå på gulvet. Jeg tok den fort opp og slengte den over skulderen, før jeg gikk ut av cafeen. Da var det bare å finne ut hvor Eleanor var. Jeg tok mobilen min ut av bukse lommen og skrev inn en melding til Eleanor. 

From: Broo Bear ♥

To: Sweethearth ♥

---------

"Hvor er du, Eleanor?"

--------

Plutselig hørte jeg et lite pling komme fra vesken til Eleanor. Jeg tok den fort opp og kikket nedi. Helt nedi bunnen så jeg mobilen til Eleanor. Jeg sukket høyt. Hvordan skulle jeg nå få tak i Eleanor, når hun ikke hadde mobilen med seg en gang? Jeg bestemte meg fort for å gå bort til gaten vi skulle gjennom, for å kommet til flyet. Fem minutt senere sto jeg utenfor gaten. "Eleanor, hvor er du?" hvisket jeg lavt og kikket ned på klokken min. Det var bare en halvtime til flyet gikk, og nå begynte jeg virkelig å bli bekymret. Jeg tippet hodet opp og kikket fort rundt meg. Enda ingen Eleanor i sikte. Blikket mitt falt på damen borte ved disken, som tok i mot biletter. Kanskje hun hadde sitt Eleanor? Kanskje Eleanor allerede satt på flyet? Jeg brøytet meg fort fram mot disken, mens jeg fikk noen stygge blikk på meg imens. "Unnskyld, kan jeg stille deg et spørsmål?" spurte jeg damen bak disken. Hun nikket og smilte. "Selvfølgelig, unge mann. Bare det ikke tar for lang tid". Jeg nikket og tenkte litt over hva jeg skulle spørre henne om, for at det ikke skulle ta for lang tid. Jeg flyttet blikket opp på damen igjen, og så at hun ventet tålmodig på at jeg skulle snakke. "Har du sitt en brunette gå inn på flyet? Hun er vel litt lavere enn meg." spurte jeg og tok opp lommeboken min. Jeg tok fort ut et bilde av Eleanor og gav det til henne. Damen kikket nøye på bildet, før hun ristet på hodet. "Nei, desverre. Hun har ikke gått forbi meg, eller inn på flyet" sa damen og gav meg bildet tilbake. Jeg nikket høflig før jeg gikk ut av den lange køen som hadde stilt seg opp bak meg. Hvor var Elanor da? Jeg kjente at panikken begynte å bygge seg oppover inni meg. Jeg fortet meg bort til toalettet, og kikket fort inn. Det var helt tomt der. Nå begynte jeg virkelig å få panikk. Vi kom aldri til å rekke flyet, hvis ikke Elanor kom tilbake snart. Jeg fortet meg bort til en benk og satte meg ned. Den var rett ved siden av gaten, så hvis Eleanor kom forbi, ville jeg se henne. Jeg tok mobilen opp av lommen igjen og satt og fiklet litt med den, mens jeg ventet. Etter en halvtime, var jeg full panikk.  Flyet hadde lettet, og Eleanor hadde enda ikke dukket opp. Jeg reiste meg opp fra benken og trykket inn nummeret til Harry på mobilen. Etter to ring, tok Harry telefonen. "Hei, Lou. Skulle ikke du ha sittet på et fly nå?" spurte han. "ELEANOR, ER FORSVUNNET" ropte jeg inn i telefonen.

Vil bare si tusen takk til alle som leser historiene og er inne på bloggen. Opptil 300 som er inne på siden. Sier det nok for oss alle tre nå. Så tusen takk for at dere leser historiene ♥

Mer? er det spennende?

"Når er det flyet til Norge går? spurte jeg og trummet føttene inntil kjøkkenbenken. Jeg og Louis var på kjøkkenet, og mens Louis stekte egg, satt jeg på kjøkkenbenken. Louis kikket bort på meg, før han snudde det ene egget. "Jeg tror det var 3 PM, men er ikke helt sikket. Skal nok se på flybiletten" sa Louis og pekte på føttene mine, med stekepannen. "Slutt med det der" forsatte han  og holdt den ene foten min i ro, med det ene hånden som var ledige. Jeg himlet svakt med øynene, før jeg kikket bort på kjøkkenklokken. Langeviseren sto på  6 og den korte var midt i mellom 11 og 12. "Skal vi kjøre klokke 1 da?" sa jeg og fortsatte og spenne til kjøkkenbenken. Louis kastet et blikk bort på meg og nikket. 

"Håper du kommer på besøk igjen, Eleanor" sa Johanna (moren til Louis) og klemte meg. Vi sto utenfor huset, og skulle akuratt til å kjøre avgårde til flyplassen. Johanna gav Louis enda en klem, før vi gikk og satte oss inn i den nye bilen min. Jeg skulle kjøre den for første gang, og vi kunne vel si at jeg var litt spent. Siden vi skulle videre til Norge og Frankrike deretter, var det Mark (faren til Louis) som skulle kjøre bilen min hjem igjen. Eller hvertfall hjem er i Doncaster. "Pappa, prøv å ikke ødelegg bilen til Eleanor nå. Den er jo helt ny" sa Louis og kikket seg over skulderen, siden jeg og han satt framme, mens Mark satt bak. Mark humret svakt. "Jeg skal prøve, Eleanor. Men jeg lover ingenting" lo han. Jeg trakk svakt på skuldrene og fokuserte øynene på veien igjen.

Da jeg og Louis hadde sagt hade til faren til Louis, såg vi at han kjørte avgårde, før vi gikk inn i selve flyplassen. "Vi leverer bagasjen, så går vi å kjøper oss noe å spise" sa Louis bestemt og trillet kofferten sin over  gulvet. Jeg fulgte villig etter Louis. Etter bagasjen var levert, tok Louis tak i hånden min. Han ledet meg mellom alle folkene på flyplassen, for det var faktisk ganske mange der. "Bare sett deg der borte, så kjøper jeg noen rundtstykker" sa Louis og pekte på et bord med to stoler rundt, da vi kom bort til cafeen. Louis fulte meg helt bort til bordet, før han gikk for å skaffe oss noe å spise.

"Her, du kan få denne med ost, skinke og salat på" sa Louis, da han kom tilbake med to tallerkener. Jeg gliste og tok i mot tallerkenen han rakte meg. "Hva valgte du til deg selv da?" spurte jeg nysgjerrig og lente meg litt over bordet. Louis gliste og pekte ned på tallerkenen sin. Jeg kunne jo egentlig bare ha sitt der med en gang, isteden for å spørre. Louis gliste fortsatt, så jeg flytte fort blikket ned på tallerkenen hans. Munnen min gikk opp med en gang, da jeg så det store kakestykket som sto på tallerkenen. "Så urettferdig. Du kjøpte jo sjokoladekake til deg selv" sa jeg og pekte på kakestykket. Louis gliste enda mer over reaksjonen min. "Du kan jo få smake litt, vist du vil" sa Louis og tok litt sjokoladekake opp på skjeen. Han løftet den opp slik at den sto i høyde med munnen min. Jeg nikket meg enig, og tok biten. "Men du, Lou. Jeg skal bare gå på do jeg, før vi må på flyet" sa jeg et par minutt senere. Jeg reiste meg opp og gikk bort ved siden av Louis. Louis nikket og kysset meg fort på munnen. "Jeg elsker deg, Eleanor. Så kom fort tilbake" sa han og kysset meg enda en gang. "Jeg elsker deg også, Lou" sa jeg og smilte, før jeg gikk ut av cafeen. Jeg smilte for meg selv, mens jeg brøt meg gjennom folkemengden. Plutselig var det noen som tok en pose over hodet på meg, da jeg rundet hjørnet like ved toalettet. Jeg prøvde desperat å ta posen av hodet mitt, men noen holdt den nede. "Lou? det er ikke morsomt" lo jeg svakt med en falsk latter. Personen bak meg lente seg nærmere meg, slik at jeg kjente pusten til personen i nakken. "Feil person, søta" sa en ekkel, rusten mannestemme. Jeg prøvde enda en gang å ta pose av hodet, men den ble holdt stramt nede. Plutselig tok mannen tak i armen min og dro meg bortover gulvet.

Litt sen del, men håper dere liker den. Og kommenterer masse! Ble litt lange også, denne delen.

MER? prøvde å få det litt spennende, for det er liksom nå det spennende skal begynne. hah!

Jeg rynket pannen og syntes jeg kunne høre stemmen min fra vesken til Nicole. Jepp! One Thing spilte inni vesken hennes. Jeg satte meg opp og listet meg bort til vesken hennes. "Ukjent nummer" Det var sikkert bare Louis som kjedet seg eller noe sånt. Jeg trykket på avslutt og gikk tilbake til sengen.

Jeg åpnet forsiktig øynene. Lyset blendet meg og jeg måtte blunke litt, før jeg klarte å se ordentlig. Jeg snudde meg rundt og fikk øye på en tom seng. "God morgen syvsover!" sa en glad Nicole som kom gående inn i rommet. Jeg smilte. "Sover godt?" spurte hun og kysset meg kjapt. Hun skar en grimase "Her!" sa hun og rakte meg en tyggegummi "Ånden sin stinker" sa hun. Jeg himlet med øynene og stappet den inn i munnen. "Hvor lenge har du vært oppe?" spurte jeg. Hun skikket ned på segselv. Hun var enda ikledd det hun hadde sovet i, men hun hadde ikke på ser shortsen. "Ikke lenge" mumlet hun og gikk inn på badet igjen, men det tok ikke lang tid før hodet hennes stakk ut døråpningen igjen "Anne og Robin kommer forresten over på middag idag" smilte hun og forsvant inn på badet igjen. Jeg måpte "Anne som i.. mamma?" spurte jeg. Hun gliste og nikket. "Siden når?" "Siden hun sendte meg en meldig" svarte jeg. "Har hun nummeret ditt?" "Jepp!" Jeg sukket og la meg ned i sengen igjen. Hver gang mamma kom på besøk var jeg så utenfor. Hun og Nicole bablet ivei som om de var.. bestevenner. Egentlig så elsket jeg at de var så gode venner, men hallo! Grensen går jo en plass da. "Sa du Robin og?" spurte jeg. "Jepp!" Litt bedre. Jeg kunne finne på noe med han. 

"Skal du lage mat?" spurte jeg etter at jeg hadde fått dusjet og kledd på meg. Nicole skikket på meg. Det ble stille et sekund før hun brøt ut i latter "Å! Du er seriøs? Joda. Jeg kan bestille pizza" foreslo hun. "Vi kan lage sammen" sa jeg. "Okei! Jeg kan lage salaten. Jeg er mester i å kutte grønnsaker." sa hun og åpnet kjøleskepet. Hun skikket inn i det nesten helt tomme kjøleskapet før hun snudde seg mot meg "Men jeg tror vi må handle først" sa hun og smilte forsiktig. "Ja! Vi kan jo lage taco da" foreslo jeg. "Kanskje vi kan lage noe annet denne gangen. Det er jo det eneste du lager når du har gjester." sukket hun. "FAJITAS" utbrøt jeg. Hun måtte lære seg forskjellen. "Fajitas!" hermet hun og lente seg tullete mot meg. "Hva med at vi lager noe fancy. Sånn at vi virker skikkelig proffe, også kan jeg ta æren, sånn atdu ikke mister Fajitas-rykte ditt." foreslo hun. Jeg himlet med øynene og rakte henne ipaden "Du kan jo google noe."

"Noe kyllig" foreslo hun. "For kjedelig" svarte jeg. "Kalkun?" "For lang rid" "Lammelår?" "For påskete." Hun skikket tomt på meg "Du er veldig samarbeids villig" "Biff!" foreslo jeg. Hun lyste opp "Nam! Jeg har ikke smakt det på år" sa hun. "Du smakte det for noen uker siden." sa jeg. "Der ser du" svarte hun og helte litt appelsinjuice oppi et glass. "Har jeg appelsinjuice?" spurte jeg. Hun så opp på meg og smilte "Jeg kjøpte det igår. Jeg kan ikke fordra eplejuice." fniste hun.

Lykke til på mattetentamen :D

Selv om jeg hadde veldig lyst å bli sur på Bell, klarte jeg det ikke. Alt sinne gikk over på Louis. Tårene rant nedover når jeg løp hjem. Jeg kunne ikke akkurat si at jeg hadde kommet meg over ham.

__________________________

Bell's P.O.V

Jeg vendte hodet mot døra, når jeg hørte Louis kom inn. Jeg sukket når jeg ikke så Eleanor ved siden av ham. Hun fortjente ikke å være alene. "Hvordan gikk det?" spurte jeg og gjorde øynene smalere. Han trakk på skuldrene. "Kanskje ikke så bra." Han kom bort til oss og dumet ned i sofaen. Jeg sukket. "Ikke så bra? Louis, dere var perfekte!" sutret jeg. Han så på meg med et blikk jeg hatet. Og jeg tiet med en gang. Zayn, som jeg satt på fanget til, lo litt. Jeg kysset han fort på leppene og hvisket: "Jeg har savnet deg," enda en gang. 

----

De to siste ukene hadde gått fort. Jeg og Zayn kunne ikke hatt det bedre. Serine, Danielle, jeg og Eleanor hadde dannet oss en liten vennegjeng. Nå skulle alle sove over hos meg og guttene. Til og med Eleanor. Hun hadde sagt at hun var over Louis. Noe som i grunn var bra. Siden huset var degigert, skulle vi alle sove på et rom fullt av madrasser. Jentene hadde ikke kommet enda, og det var enda en time igjen. 

"Slipp meg ned Lou!" ropte jeg og sprelte med beina. Louis lo, i mens han løp rundt i rommet med meg over skulderen. Da han endelig slapp meg ned på gulvet, kunne jeg ikke annet enn å bitchklappe han. Han fortsatte å le mens jeg gikk bestemt ut av rommet. "Bell, vent da!" sa han og småjogget bort til meg. "Vi må ned på butikken, blir du med?" sa han og dro en hånd gjennom håret. "Ja vel, Boo," sa jeg og smilte. Vi gikk bort til gangen og tok på oss sko da plutselig Zayn dukket opp. "Hva skal dere?" spurte han og lente seg mot dørkarmen. "Ned på butikken," svarte jeg og smilte. Han nikket. "Javel, kjøp litt for mye. Niall spiser det opp uansett," sa han og fortsatte å se på oss. Jeg lo litt og nikket. "Bye, bye," sa Louis og dro meg ut av huset. Jeg vinket og slengte et slengkyss på vei ut gjennom døra. "Vent da! Nå kan du bære meg," lo jeg når vi kom ut og hoppet opp på ryggen hans. 

"Jeg. Orker. Ikke Mer," klagde Louis etter at han hadde bært meg en liten stund. "Joda, vær litt mann," fniste jeg tilbake. "Bell, Louis. Hva gjør dere her?" hørte jeg Danielle si bak oss. Han snudde oss, og siden jeg satt på ryggen hans, snudde jeg meg også. Serine, Danielle og Jeg hadde et hardt grep rundt halsen til Louis. "Må bare handle noe til i kveld," sa Louis og så opp på meg. Vet ikke om han faktisk kunne se meg siden jeg satt på ryggen til ham, men ja. 

Louis POV

Det var litt ekkelt å ha Eleanor rundt seg hele tiden. Men jeg måtte bare vende meg til det, siden hun var en god venn av Bell. Og tanken på at hun visste at jeg var forelsket i Bell, var merkelig. Og klein. I alle fall nå, siden hun var oppe på ryggen min. Og vi var på vei ned til butikken. Alene. Uten Zayn. Bare oss to. "Vi stikker bare opp til de andre, vi. Ikke gjør noe dere vil angre på," sa Eleanor og hadde blikket på meg. "Vi skal bare på butikken," sa Bell usikkert. "Kjenner Louis godt jeg, han er en skikkelig flørtepus. Sier bare pass på!" lo Eleanor. Bell klatret av ryggen min og sa: "Umh... vi sees senere!". Hun vinket og snudde på hælen og startet å gå. Serine og Danielle hadde allerede begynt å gå i andre retning. Jeg skulte bort på Eleanor. "Herregud da!" hveste jeg lavt. Hun trakk på skuldrene og løp bort til de andre. "Kommer du?" hørte jeg Bell rope etter meg. "Kommer!" sa jeg før jeg litt sint småjogget bort til henne. 

______________________________

Mer? 

//Kornelia ♥

Jeg studerte megselv i speilet. Jeg orket ikke å føne håret akkurat nå. Så jeg bare festet det våte håret opp i en strikk. På grunn av at huden min ennå var litt fuktig, festet t-skjorten seg inntil kroppen min, og det ble litt ubehagelig. Jeg drog på meg en shorts før jeg gikk ut til Harry igjen. Fra hva jeg kunne se satt han i bar overkropp. Men lakenet skygget for resten. Han lå i senga og stirret ned på mobilen "Jeg snorker ikke!" sa han surt og skikket opp på meg. Jeg strakk på smilebåndet og gikk bort til sengen "Jeg er overrasket over at du ikke vokner av din egen snorking" lo jeg og løftet opp lakenet. "Jeg lover deg Nicole! Jeg snorker ikke" utbrøt han og hevet stemmen. "Okei" sa jeg og la meg ned på puta mens jeg støttet albuen mot madrassen. "Jeg skulle aldri gitt deg twitter" sukket han. "Eyy! Jeg måtte lage den selv" protesterte jeg. "Jeg skulle aldri FORESLÅTT at du skulle lage deg twitter" rettet han og plasserte fjeset noen centimeter fra mitt "Jeg snorker ikke!" sa han bestemt. "Og jeg er dronningen av England" svarte jeg. "Du er så usakelig!" sa han surt og rygget unna. 

*Harry sitt perspektiv*

"Nicole?" Hun lå og halvsov med hode på brystkassen min mens jeg strøk henne svakt over armen. "Mhm" mumlet hun. Fremdeles med øynene lukket. "Om du husker den første kvelden du var hos meg?" "Mhm" "Husker du hva du spurte meg om på vei til butikken?" "Mhm." Jeg var fullt klar over at hun ikke hørte hva jeg snakket om. Hun var på vei til å sovne, og jeg ville ikke hindre henne. Så skikket jeg ned på hvor hodet henne var plassert. Jeg satt ennå med ryggen inntil veggen. Og Nicole forhindret meg nå for å legge meg ned. I tilleg var håret hennes vått, så det var litt kaldt. Jeg bøyde meg frem for å se på henne. Nå hadde hun garangtert sovnet. Jeg snek hendene mine forsiktig under ryggen hennes for å få lagt henne på plass. Det virket ikke som om hun merket så mye. Jeg pustet forsiktig ut og løftet overkroppen hennes noen centimeter opp. Hodet hennes skled bakover mens armene hennes dinglet ned på madrassen. Jeg flyttet henne forsiktig bort på den andre siden. Suksess!

Snorke du liksom! Dette irriterte meg. Og ikke bare det. Jeg ville vite hva det var med Nicole. Jeg var ikke en nysgjerrig person, men jeg var bare beskymret for henne. Hun hadde en tendens til å holde til skult for meg. Og selvfølgelig begynte jeg å tenke på det nå. Nå som jeg burde ha sovnet for lenge siden. Jeg skikket bort på vekkeklokka som sto på nattbordet. 03:07 AM. Perfekt! Jeg hadde ligget her uten å sovne i to timer. Jeg skikket bort på Nicole som var helt i drømmeland. Hun hadde ryggen vendt mot meg, men jeg kunne høre på pusten hennes at hun sov. Jeg rynket pannen og syntes jeg kunne høre stemmen min fra vesken til Nicole. Jepp! One Thing spilte inni vesken hennes. Jeg satte meg opp og listet meg bort til vesken hennes. "Ukjent nummer" Det var sikkert bare Louis som kjedet seg eller noe sånt. Jeg trykket på avslutt og gikk tilbake til sengen.

Han snorker. Jeg stirret på Harry, i et slags håp om at blikket mitt skulle stoppe snorkingen. Du kan vel gjette hvordan det gikk. Jeg plukket opp mobilen og tok et bilde av han "Nyter den dundrende monstersnorkingen til min kjære tornerose.." skrev jeg og la til bilde. Han kom så til å drepe meg. Ja ja. Han som absolutt skulle ha meg på twitter. Jeg satte meg opp i sofaen og krabbet bort til Harry. Han la hånden sin på magen og gryntet litt før han la seg til rette. Han hadde sluttet å snorke nå. "Harry" sa jeg prøvede inn i øret hans. Ingen reaksjon. "Harreeyyyyy" gjentok jeg. "HARRY!" skrek jeg. Han åpnet øynene og stirret på meg. "Det er ferdig" sa jeg. Han rynket pannen og satte seg opp "Hvor lenge sov jeg?" Jeg trakk på skuldrene "Bare en halvtime cirka." Han nikket "Nicole! Gi meg et kyss" sa han plutselig og lente seg mot meg. Jeg lot megselv falle ned i sofaen "Nei Harry! Jeg vil ikke kysse deg" sa jeg og smilte lurt. "Kom igjen, Nicole. Slutt å ert meg" sa han og lente seg mot meg igjen. Han la den høyre hånden sin ved siden av ansiktet mitt og plasserte bena på hver sin side av meg, slik at jeg ikke skulle komme meg vekk. "Harry! slutt" lo jeg mens jeg dekket ansiktet med hendene. Han la seg oppå meg før han prøvde å fjerne hendene mine "Harryyy" lo jeg og begynte å sprelle med bena. Han lente seg mot øret mitt "Du vet du vil" hvisket han. Jeg spredde fingrene og skikket på han. Han skikket lurt på meg. Jeg lot hendene gli nedover fjeset mitt og opp rundt nakket på Harry. "Så kom igjen da" sa jeg. Han fniste "Ikke stikk av nå da." sa han før han plasserte leppene sine på mine.

"Skal du dusje?" spurte Harry da han kom ut av badet. Jeg skikket opp fra vesken min "Umm.. ja" svarte jeg. "Har du forresten noe jeg kan sove i? Jeg glemte det helt hjemme" sa jeg. "Vel, kanskje det var sjebnen." sa han og blunket. Jeg ristet svakt på hode og kastet en pute på han. Han gikk bort til klesskapet og drog frem en av ramones t-skjortene sine og kastet den mot meg. "Wow! Du må virkelig være glad i meg" lo jeg og tok den imot.

Kort, jeg vet. Men det kommer mer.

"Ahhhh! Den var bra!" smilte Harry mens vi gikk ut av kinoen. Han la den ledige armen sin rundt meg og kysset jeg kjapt på munnen. "Mhm" mumlet jeg. Hodet mitt var fullt av tanker. Og jeg hadde ikke helt fått med meg hva han sa. "Er det noe galt?" spurte han og stoppet opp. Jeg rynket pannen "Nei! Hvordan det?" "Kom igjen Nicole! Jeg kjenner deg. Og jeg ser når det er noe galt. Fortell" sa han ømtålig. Jeg skikket ned på skoene mine. De var nesten helt nye. Et par hvite ballerina sko. Men akkurat nå var de møkkete og så ut som gymskoene mine som jeg hadde hatt i seks år nå. "Ikke noe" svarte jeg og begynte å gå igjen. Jeg la merke til at Harry ikke fulgte etter meg. Jeg snudde meg rundt og skikket på han "Kom da!" sa jeg og vinket på han. "Har det noe med meg å gjøre?" spurte han. Jeg sukket "Nei!" sa jeg irritert. Det var jo en løyn, men jeg bare orket ikke dette akkurat nå. Vi hadde trossalt hatt det så bra. Han bet seg i overleppa og småløp mot meg "Men fortell meg om det er noe som plager deg" sa han prøvende. Jeg kysset han mykt på leppene "Key." Han hevet et øyenbryn "Key? Gidder du ikke å si hele ordet eller?" lo han og dyttet meg i overarmen. "Bare for at du er så gramatisk" svarte jeg likegyldig. 

 Rett før vi skulle svinge av, mot leiligheten til Harry bråstoppet han, og skikket rundt hjørnet. "Hva er det du driver med?" spurte jeg forvirret. "Jeg ser og guttene er hjemme" svarte han uten å se på meg. "Hvorfor?" spurte jeg, enda like forvirret. "Fordi jeg vil ha deg for megselv for en gangs skyld. Og guttene skal alltid brase inn hver gang vi for en gangs skyld koser oss. Jeg lo en kort latter og drog han tilbake. "Slapp av!" sa jeg og kysset han ømt på munnen "Dessuten er jeg lei av bil. Så få meg ut herifra og inn på den gode, myke, varme, deilige sofaen din, også kan vi se på frustrerte fruer!" kommanderte jeg. "Hæ?" Jeg pekte på klokka på desjbordet. Fem på ti. Altså fem minutter til det startet. "Blir du sur om jeg sover?" spurte han. "Bare hvis du snorker!"

SORRRYYYYY! At det kom så sent. Jeg er så utrolig lei meg. Virkelig! Men jeg har gjort lekser i hele dag, for resten av uka.. ALTSÅ: Jeg har da fri. Også har jeg planer om å være litt usosial imorgen, siden jeg begynner å bli forkjølet. Så dere skal få MINST tre deler :D

 --- "Du skal værtfall få det lange kysset ditt" fortsatte jeg og kysset Louis på leppene. Han fniste lavt under kysset, før han dro seg vekk. "Jeg har en presang til deg utenfor" sa Louis og blunket enda en gang. ---

Louis tok tak i armen min og dro meg bort til utgangsdøren. "Vent litt, jeg skal bare ta på meg et par sko" sa jeg og kikket ned på de nakne føttene mine, før jeg gikk bort til skoene mine. Plutselig dro Louis meg tilbake, slik at jeg snublet i et par sko. Da jeg var nesten nedi gulvet, dro Louis meg opp. "Pass på, jenta mi. Og du kan bare sitte på ryggen min, vi skal ikke være så lenge ute" sa han og gliste. Jeg kikket fort ned på føttene til Louis. Han sto allerede med sko på føttene. "Okei" sa jeg og gikk bak Louis. Jeg tok sats og hoppet opp på ryggen hans. "Holdt meg godt fast da, jeg vil helst ikke detta i bakken ute" sa jeg og klemte til rundt halsen til Louis. Louis hostet høyt. "Bare ikke kvel meg" lo han. Jeg fniste lavt og løsnet taket mitt.

"Hva er presangen?" spurte jeg, da vi kom ut. Louis ristet svakt på hodet og svarte ikke. "Det sier jeg ikke, du ser den snart uansett" lo Louis og hev meg litt opp, slik at jeg satt lengre oppe på ryggen hans. Jeg slo Louis irritert i hodebunnen med hånden min. Plutselig  bråstanset han. Han snakket, uten å se på meg. "Hvorfor gjorde du det?" Jeg himlet svakt med øynene, før jeg svarte. "Fordi du er så hemlighetsful, som ikke sier noen ting, Boo Bear" hvisket jeg inn i øret hans. Louis humret svakt, før han begynte å gå igjen. Da vi rundet hjørnet på huset, stoppet Louis igjen. Han løftet hånden og pekte bort på en sølvgrå liten bil.

Jeg tok hånden fort opp til munnen da jeg så bilen. "Tuller du, har du kjøpt en bil til meg?" spurte jeg forskrekket. Louis lo enda mer av reaksjonen min. "Ja, alt for den beste. Det er bursdag og julepresangen din, fra meg" sa Louis stolt. Et lite gisp unnslapp munnen min. "Du er gal, kjøper en bil til meg" sa jeg og klemte meg enda mer inntil Louis. Jeg kjente Louis så pass godt, at jeg viste at han gliste bredt nå. Plutselig slo en tanke ned i meg. Jeg slo Louis på hodet igjen. "Hvorfor gjorde du det?" spurte Louis forskrekket. "Jeg trodde du like presangen min, jeg?" fortsatte han. Han børte meg bort til trampolinen som sto på plenen like bak bilen, før han plasserte meg på den. Louis gikk helt inntil meg, slik at han sto mellom bena mine. "Forklar" sa han bestemt. Jeg himlet svakt med øynene, før jeg svarte. "Vi er i Dancaster nå, ikke sant?" sa jeg og hevet øyenbrynene mine. Louis nikket og stirret forvirret på meg. Jeg sukket høyt. "Vi bor i London, det er nesten på andre siden av landet" sa jeg frustrert og veivet med armene. Louis puttet hendene mine ned igjen. "Det tenkte jeg ikke på" sa han og så løst ut i luften. Han flyttet blikket sitt bort til meg igjen. "Vi får bare la den stå her imens vi er i Norge og på tour. Etter på kommer vi tilbake her, og kjører den hjem til London. En kjøretur, bare deg og meg" sa Louis og blunket. Jeg smilte over svaret hans, det kunne faktisk ikke bli så gale. "Javel" sa jeg meg enig. "Du fortjener vist noe ekstra senere i dag alikevell. Det får vel være bursdags presangen din det, siden du har trosalt nesten alt alikevell." lo jeg, før jeg kløp Louis i rompen. Louis gliste til meg, før han plukket meg opp og løp med meg inn. "Vi må få denne dagen overstått, da. Jeg gleder meg sånn til senere" lo Louis da han løp. Man kan vell gjette seg til hva som skjedde senere på dagen....

Liker ikke skrive sånne himla perverse deler, så dere får hele tenke dere til hva som skjedde senere på dagen... ;) Det blir mer spennende senere....

Mer?

Ingrid

DAGENS BILDE:

-- 24. Desember  --

Jeg våknet av at Louis hvisket meg inn i øret. "Gratulerer med dagen, Eleanor" hvisket han og kysset meg rundt i hele fjeset. Jeg trykket med enda mer ned i puten slik at Louis ikke nådde meg, slik han lå nå. Han stirret trist på meg. "Er det sånn du betaler meg, når jeg sier gratulerer med dagen til deg" sa Louis lavt. Jeg fniste og lente meg nærmere han. "Neida, kyss i vei du" lo jeg. Louis gliste og begynte å kysse meg igjen. "Gratulerer med dagen til deg og, Boo Bear" sa jeg og kysset Louis lenge på munnen. Louis lo under kysset, før han flyttet leppene sine nedover halsen min. Han stoppet plutselig opp, og jeg kjente at han bet meg forsiktig. Jeg fniste og prøvde å dytte han vekk. Louis rikket seg ikke, og når han slapp leppene fra halsen min, smilte han fornøyd. "Hvorfor er du så glad, plutselig?" spurte jeg nysgjerrig. Louis bare smilte og ristet på hodet. "Ingenting" sa han fort før han dro meg inn i en klem. Jeg himlet svakt med øynene, for jeg skulle hvertfall finne ut hva han lo av. Louis reiste seg opp fra sengen og gikk bort til speilet som var lent inntil vegen. "Se der, på halsen din" sa han og pekte inn i speilet. Jeg hoppet fort opp av sengen og sprang bort til speilet. "Lou" ropte jeg høyt. Midt på nakken min var det et stort rosa sugemerke. Jeg pirket fingen borti, før jeg snurret rundt, slik at jeg sto i retning Louis. "Gjett om du skal få igjen" advarte jeg og tok et par steg nærmere Louis. For hvert steg jeg tok fram, tok Louis et tilbake. "Du tør ikke og det er jo bursdagen min, så du kan ikke skade meg i dag" sa Louis og satte hendene på hoftene. Han skulle tydeligviss herme etter meg. Jeg kikket Louis inn i øynene. "Det skal vi se på" sa jeg og kunne se selvtilliten til Louis forsvinne litt. Han så hvertfall litt redd ut. Louis rygget enda et par steg bak, før han snudde helt rundt. "Du kan jo prøve å stikke av" fniste jeg. Louis kastet enda et blikk over skulderen sin, før han sprang ut gjennom soveromsdøren. Jeg himlet svakt med øynene, før jeg fulgte etter han ut. 

"Louis William Tomlinson, jeg vet du er her en plass" ropte jeg strengt, da jeg kom ned i første etasje. Huset var helt tomt, så tydeligvis var hverken foreldrene til Louis, eller søskene hans hjemme. Jeg hørte et lavt fnis, komme fra gangen. Går det an liksom? Når du gjemmer deg, skal du liksom være helt stille. "Lou, hvis du kommer fram nå. Får du et langt kyss og kansje noe mer senere i dag" lo jeg og gikk bortover mot gangen. Plutselig kom Louis tilsyne i døråpningen. Han smilte flørtende mot meg, før han sprang bort til meg. Han la armene sine rundt midjen min og dro meg inntil han. "Jeg gleder meg til senere, altså" sa han og blunket. "Jeg får se" lo jeg og plasserte armene mine rundt nakken hans. "Du skal værtfall få det lange kysset ditt" fortsatte jeg og kysset Louis på leppene. Han fniste lavt under kysset, før han dro seg vekk. "Jeg har en presang til deg utenfor" sa Louis og blunket enda en gang.

Okei, den ble ikke så mye lengre enn de pleier å være. Men ble så sykt trøtt. Lover en del i morgen også, fikk mange ideer til historien nå. Slik at det blir drama og action.

- Mer, noen som vil ha drama og action?

Jeg tittet ned på den tomme brusflasken min og sukket. Den var tom, og filmen hadde ikke engang begynt. Jeg snudde blikker forsiktig mot den nesten urørte juice flasken til Harry. Jeg var kjempetørst. Fanta gjorde meg tørst. "Harry?" hvisket jeg. Han så på meg og smilte "Kan jeg smake på juicen din?" spurte jeg. Han rynket pannen "Vet du ikke hvordan eplejuice smaker eller?" Jeg trakk inn leppene og ristet på hode. Han gransket meg, men ga meg omsider flasken. Jeg dyttet brusen min inn, mellom låret litt og armlenet på stolen, slik at Harry ikke kunne se den, så tok jeg imot flasken. "Kan du ta frem godteriet?" spurte jeg han etter å ha tatt en slurk av flasken. Jeg hadde aldri vært en særlig stor fan av eplejuice, men akkurat nå smakte det himmelsk. "Vent til filmen har begynt" svarte han kort. "Men jeg skal bare se hva du tok" sa jeg. "Jeg tok alt sammen. Så jeg har alt" sa han. "Men hva om godteriet distraherer meg fra filmen, og jeg ikke får med meg noe." sa jeg. Han hevet et øyenbryn mot meg "Slapp av! Du trenger ikke å se på det" sa han og kysset meg mykt på leppene. Jeg avbrøt kysset "Men bestemor har alltid sakt til meg at det ikke er lurt å spise mens mann ser på tv, for da tenker man ikke over hva man spiser, og derfor spiser man mye mer, og legger på seg" sa jeg. "Men du spiser jo alltid foran tven. Jeg har aldri sett deg spise på et kjøkken før. Og siden når begynte du å bry deg om hva du putter i munnen?" spurte han. Jeg så rundt i den stappfulle kinosalen etter svar "Igår" prøvde jeg meg frem. Han ristet svakt på hode og tok godteriet ut av posen "Bare litt" sa han. Jeg gliste og stappet neven nedi posen. Ikke at den måtte så veldig langt ned før den rakk frem.

Mens filmen nærmet seg slutten kjente jeg tårene presse seg på. Jeg snufset svakt mens jeg prøvde så godt jeg kunne å holde dem inne. Jeg kjente en sterk arm rundt skulderen min, og Harry drog meg inntil seg og tørket vekk en av tårene som trillet ned kinnet mitt med tommelen før han kysset meg mykt på kinnet "Det er bare en film" hvisket han. "Men det burde vært Rose, ikke Jack!" sa jeg og lente meg inntil skulderen hans. Han strøk meg på overarmen og kysset meg på tinningen "Hvorfor gråter ikke du?" snufset jeg. "Jeg har sett den så mange ganger" flirte han. Jeg så opp på han. Han hadde jo sakt til meg at dette var en film man så med kjæresten sin. Hvor mange kjærester hadde han egentlig hatt? Tanken gikk utrolig innpå meg. Jeg skar en grimase og vre meg ut av Harry sitt grep. Han skikket rart på meg. "Vondt i ryggen" løy jeg. 

Emma Ostilly er en 21 år gammel victoria's secret modell fra New York. Jeg tror hun og Harry møtte hverandre da de filmet Gotta Be You videoen. Jeg tror egentlig ikke de dater, men hvem vet? Men tror ikke det kommer til å bli noe seriøst uansett, for hun bor som sakt i New York, og Harry i London. Tusen takk for at dere spør forresten! 

"Godt å se deg igjen," hvisket jeg i øret hans. Han fniste litt før han slapp meg. Danielle var allerede borte ved Liam. Og Eleanor... stod der. Hun så forferdlig ut, man kunne se at hun var helt knust. Jeg så bort på Louis igjen, som også hadde merket at Eleanor var der. 

______________

De stirret på hverandre i to sekunder før plutselig Eleanor løp ut fra rommet. Jeg sukket og så bort på Louis som hadde blikket i gulvet. Det var ikke slik jeg ville skulle skje når guttene kom hjem. "Skal du ikke løpe etter henne?" spurte jeg og så på Louis. Han så opp på meg, og blikkene våre møttes. "Burde jeg?" spurte han dumt. Jeg himlet med øynene og puffet han i retningen til døra. Jeg så han løpe ut døra, og håpet at de virkelig fant veien tilbake igjen. Selvom jeg visste det ikke kom til å skje. Jeg fortsatte å klemme resten av guttene.

Louis POV

Jeg stappet på meg skoa og løp ut. Det var vanskelig å se en person man har elsket så trist og knust. Og tanken på at det var meg som var grunnen, var utrolig vond. Jeg svelget når jeg så henne sitte på trappen utenfor ytterdøre. Jeg satte meg sakte ned ved siden av meg. "Eleanor jeg er s-" "Jeg vet ikke hva jeg har gjort, jeg vet ikke hva som er feil med meg. Lou, fortell meg. Hvorfor? Vi hadde det perfekt, jeg elsket deg, og jeg trodde du elsket meg tilbake. Vi var glade, vi var forelsket. Hvorfor?" sa hun hest og felte et par tårer. "Det er ikke noe med deg, det har jeg sagt, Eleanor. Jeg har sterkere følelser for en annen, og jeg kan ikke styre følelsene mine," sa jeg og kikket bort på henne. Det var veldig kleint å snakke med henne om det. "Hvem er denne jenta da?" hvisket hun og så bort på meg. Blikkene våre møttes, men ble fort revet fra hverandre igjen. Jeg nølte. Ingen visste om følelsene jeg hadde for Bell, og jeg ville ikke at noen skulle vite om dem heller. Når jeg ikke svarte, ristet hun på hodet. "Er det Bell?" spurte hun, det var nesten veldig creepy. Akkurat som hun leste tankene mine. Når jeg ikke klarte å svare, sukket hun. "Jeg visste det," hvisket hun. Jeg sukket. Hvordan visste hun det? Det var vel ikke så  åpenbart? "Men... men du sier det vel ikke til noen?" klarte jeg å presse fram. Hun så bort på meg, og felte bare mer tårer. "Nei, som du vil," mumlet hun og reiste seg. "Lover du?" spurte jeg og festet blikket i henne. Hun slo ut med armene. "Ja," mumlet hun før hun snudde på hælen og løp bortover. 

Eleanor POV

Ja, sånn var han. Brydde seg ikke om meg, bare om den lille duste hemmeligheten hans skulle være trygg. Jeg vet ikke helt om jeg skulle holde det løfte. Joda, jeg skulle nok det. Men jeg skulle også gjøre det litt kleint og vanskelig for ham. Det fortjente han. Selv om jeg hadde veldig lyst å bli sur på Bell, klarte jeg det ikke. Alt sinne gikk over på Louis. Tårene rant nedover når jeg løp hjem. Jeg kunne ikke akkurat si at jeg hadde kommet meg over ham.

    

    

  _____________________________

Mer? Sa jeg skulle poste en til i går, og det skulle jeg. Men når jeg postet innlegget klikka pc-en og bare én linje ble lagret. 

//Kornelia ♥

Det var utrolig hvor mye som kunne forandre seg, innen en uke. Men etter to måneder uten å i det heletatt utveksle et ord med Emma, Angelina eller Jessica, hadde jeg på en måte blitt vandt med det. Det var ikke gøy. Ikke i det heletatt. Jeg savnet dem. Men barnseligheten dems gjorde bare at jeg ikke orket mer. Jeg hadde begynt å være med Kelly hver dag, men hadde også oppdaget at det faktisk gikk andre elever på skolen. Og jeg hadde blitt kjent med flere jeg ikke engang hadde lagt merke til før. Og når det gjelder meg og Harry, kunne ikke ting gått bedre. Vi var nå blitt sammen og jeg hadde fått meg en twitterkonto. Det overrasket meg hvor offisiel Harry ble, når det kom til oss. Han tweetet meg stadig noen søtt, og sørget for at alle kunne se det, og det virket som om fansen aksepterte meg. Såklart fikk jeg litt hat, men det var ikke noe som gikk innpå meg på noen måte. 

Akkurat nå satt vi og ventet spent på at vevo skulle legge ut More Than This videoen. Guttene hadde fått sett den, men ikke jeg. Jeg hadde egentlig ingen anelse om hvordan den kom til å bli, for jeg husket såvidt settet. Jeg husket hva vi gjorde mens kameraet var av, men jeg hadde vel vært så nervøs ellers, at jeg bare hadde sperret det ut av hodet. Jeg skikket på klokken som hang på veggen. Tre minutter. Jeg skikket over på Harry som satt å tygde på en brødskive "Hvordan kan du spise nå? Hva om ingen liker den!" utbrøt jeg. Han rynket pannen "Du, jeg har sett den. Den er kjempebra. Og du ser veldig sexy ut i den" sa han beroligende. Jeg himlet med øynene og refreshet siden "Pleier de å være sent ute?" spurte jeg. "Noen ganger er de sånn.. en halvtime forsene" fniste han. Jeg sukket og lente meg tilbake i sofaen, men hold fremdeles blikket festet på skjermen. Jeg var ikke helt sikker på hvorfor jeg var så nevøs. Kanskje fordi jeg aldri hadde gjort noe skuespill før. Jeg hadde bare stått foran et kamera og blitt tatt bilde av. Ikke noe mer.

Klokken var ti over, og de hadde ennå ikke lagt ut videoen. "Hvor lenge skal de pine meg?" spurte jeg frustrert. Harry la en arm rundt meg "Hey! Hva med at vi drar på kino. Også kan du bare se videoen senere ikveld, eller når du vil" foreslo han. Jeg skikket på han og smilte "Perfekt!" sa jeg og reiste meg opp "Vi mååå se titanic" gliste jeg. Han kysset meg mykt på leppene før han strakte ut armen og lukket lokken på macen.

Jeg hadde ikke sett titanic på sikkert sånn fem år. Så jeg gledet meg veldig til å se den igjen. Også hadde jeg heller aldri sett den med en kjæreste. Bare veninner. Og da ble det vel sikkert og mye mer spesielt. Jeg snappet til meg en brus og en chipspose før jeg gikk bort til Harry som sto i smågodt hylla. Han holdt en stappful pose, men så alikevel etter noe mer. "Jeg tror ikke filmen er så lang" lo jeg. Han smilte skjeft "Jeg vet. Men sist gang spiste du opp alt gjennom reklamen, så jeg tenkte bare for å være på den sikre siden. Jeg dytter han i overarmen "Dust" mumlet jeg.

Har forresten sett på Soul Surfer idag. Å herregud for en bra film. Hvis dere ikke har sett den før, så se den >her< (og for de som lurte så er Lux syv måneder :)